Felleskjøpet bestilte et omfattende softwaresystem fra den New York-baserte IT-giganten Infor, men hevet kontrakten på grunn av forsinkelser.
I Nedre Romerike tingrett ble amerikanerne dømt til å betale 288 millioner kroner i erstatning, og foran ankesaken har Infor krevd fremlagt enorme mengder dokumenter.
Den rettsoppnevnte sakkyndige mener det vil kreve ti årsverk å fremskaffe dem.
Amerikanske tilstander
I en kjennelse fra november godtok Eidsivating disse bevisprovokasjonene, men i går kom Høyesterett til motsatt resultat.
Høyesterett slår for det første fast at det ikke skal bli «amerikanske tilstander» i norsk sivilprosess. Møse siterer forarbeidene, og skriver:
«I forarbeidene til tvisteloven omtales de anglo-amerikanske ordningene med 'disclosure' og 'discovery'. De kan generelt beskrives slik at partene som utgangspunkt har plikt til å informere om og legge frem alt som kan tenkes å være relevant for saken. Det er klart – og ikke bestridt – at lovgiver ikke ønsket en slik omfattende ordning i norsk rett. (...) Lovgiver har ikke ønsket et system der en part har plikt til å fremlegge alt som kan tenkes å være relevant.»
I kjennelsen skriver førstvoterende Erik Møse videre at det etter lovteksten må stilles krav til relevans, spesifikasjon og forholdsmessighet for at et bevis skal kunne kreves fremlagt, og drar opp retningslinjer for disse.
Om relevans skriver Høyesterett at domstolene ikke skal legge partenes vurderinger uprøvet til grunn, men foreta en selvstendig prøving:
«Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at pretensjonen er avgjørende. Det er jeg ikke enig i. (...)
Min konklusjon er dermed at det kan være nødvendig å gi en nærmere beskrivelse av hva de bevis som provoseres fremlagt, skal underbygge.»
Om spesifikasjon skriver Høyesterett at begreper som «all kommunikasjon» og «ethvert skriftstykke» kan være for vide begreper, om dokumentmengden er stor:
«Lagmannsretten synes å ta utgangspunkt i at man skal finne alle dokumenter som kan tenkes å være relevante. Det er benyttet svært generelle karakteristikker en rekke steder, bygget på at ytterligere spesifisering ikke er mulig. Dette er et uriktig rettslig utgangspunkt.
Ved bedømmelsen må man ta i betraktning at provokasjonene her gjelder en meget betydelig dokumentmengde. (...) Godtar man så vide formuleringer som i vår sak, legges det til rette for ordninger som har sterke likhetstrekk med "disclosure" og "discovery".»
Tidkrevende
Felleskjøpets prosessfullmektig, Fredrik Lilleaas Ellingsen, mener det prinsipielle i avgjørelsen er hvordan domstolene skal anvende disse kriteriene hvor det etterspurte materialet er omfattende digitale bevis.
– Høyesterett slår fast at provokasjonene må spesifiseres så langt det er mulig, selv om det kan være vanskelig i saker med et omfattende elektronisk lagret materiale. Dersom man ikke gjør det, ender man opp med en rettstilstand som lovgiver uttrykkelig har tatt avstand fra, og som Høyesterett ser ut til å ville unngå. Begrunnelsen for ikke å tillate amerikanske tilstander, er primært hvor tid- og kostnadskrevende det er, sier Ellingsen.
Taushetsplikt
I kjennelsen berører Høyesterett også spørsmålet om advokaters taushetsplikt, ettersom deler av materialet Infor krevde fremlagt, gjaldt kommunikasjon mellom Felleskjøpet og deres advokater i Selmer. Høyesterett skriver:
«Lagmannsrettens slutning (...) inneholdt to avsnitt med i alt syv pålegg hvor Felleskjøpet måtte fremlegge opplysninger knyttet til fakturaer fra Advokatfirmaet Selmer.
(...)
Lagmannsretten har i samme punkt presisert pålegget slik 'at provokasjonen ikke knytter seg til innholdet i advokatfirmaets rådgivning, og kun gjelder en forklaring på hva det er brukt tid på og hvordan dette knytter seg til prosjektet'. Dette synes å hvile på en forutsetning om at taushetsplikten kun gjelder 'innholdet i advokatfirmaets rådgivning', noe som i så fall er en for snever oppfatning av hva som ligger innenfor taushetsplikten.»
