Spiller det noen rolle hva man er dømt for når det gjelder oppføring i DNA-registeret?

Etter lovens ordlyd er svaret nei – politiregisterloven § 12 krever kun at det er ilagt straff for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.

Men en mann som i 2012 ble dømt til fengsel i ett år og seks måneder for skattesvik, mener DNA-registrering for denne type lovbrudd krenker hans rett til privatliv etter EMK art. 8. Anførselen førte frem verken i tingrett eller lagmannsrett, men torsdag besluttet Høyesteretts ankeutvalg å fremme spørsmålet til behandling i avdeling.

Gir sjelden oppklaring

Den skattedømte mannens prosessfullmektig, John Chr. Elden, har tidligere sagt til Rett24 at DNA-registreringer er nyttige i saker der det legges igjen tekniske spor som kan undersøkes og sjekkes, men at lovbrudd som skattesnyteri og hastighetsovertredelser sjelden oppklares ved DNA-prøver.

– Det er på det rene at DNA-registrering er et inngrep i privatlivet, og for at det kan gjennomføres må det være nødvendig i et demokratisk samfunn – det må altså ha et selvstendig formål for kriminalitetsbekjempelse ut over registreringen i seg selv. Når vi heller ikke har noen fungerende sletteregler, mener vi det norske systemet er i strid med EMK.

Godtas i andre land

Lagmannsretten gjorde i avgjørelsen fra november en omfattende gjennomgang av både EMD-praksis og annen europeisk rett, og landet på at inngrepet under tvil er forholdsmessig.

Retten skrev blant annet:

«I vår sak er (saksøkers) hovedanførsel at enkelte typer lovovertredelser ikke tilfredsstiller proporsjonalitetskravet for DNA-registrering, idet informasjon om en persons DNA primært er egnet til å avdekke seksual-, volds- og vinningsforbrytelser. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at EMD skiller mellom ulike typer forbrytelser ved forholdsmessighetsvurderingen.»

(...)

I Sverige kan alle som er dømt til annen reaksjon enn bøter registreres, uavhengig av type kriminalitet. I Danmark skal/kan personer som er eller har vært siktet for lovbrudd som kan medføre fengsel i minst 1 ½ år registreres. I England er det avgjørende om vedkommende har begått et lovbrudd som er «recordable», det vil si kan medføre fengselsstraff.

Som utvalg og departementet er inne på i lovarbeidene, er det gode reelle grunner for å knytte registrering opp til lovbrudd som kan medføre fengselsstraff, fremfor å gjøre registrering beroende på en vurdering i det konkrete tilfelle ut fra lovbruddets karakter eller andre behovsbetraktninger. Slike regler åpner for forskjellsbehandling».

– Tvilsomt

Retten la videre, i tråd med anførselen fra saksøker, til grunn at det ved skattesvik er liten sannsynlighet for at registrering av vedkommendes DNA vil bidra til å oppklare senere lovbrudd.

«I dette perspektivet – og hensett nasjonalstatens skjønnsmargin – er det etter lagmannsrettens syn noe tvilsomt om inngrepet overfor (saksøker) er nødvendig i et demokratisk samfunn, og dermed proporsjonalt, hvis registreringen i praksis er evigvarende slik som anført av (saksøker). Denne anførselen er ikke imøtegått av staten.

Lagmannsretten har likevel kommet til at registreringen i dette tilfelle ikke innebærer en krenkelse av EMK artikkel 8 annet ledd. Det legges blant annet avgjørende vekt på alvoret i de forhold (saksøker) er domfelt for, at DNA-registering og den forutgående undersøkelsen må vurderes som et beskjedent inngrep, også sammenlignet med andre inngrep i privatlivet som har blitt godtatt av EMD, sammen med de vanskelige skjønnsmessig grensedragninger som et utstrakt sletteregelverk vil åpne for.» (Rett24 korrigerer ikke ortografi i direkte sitater fra rettsavgjørelser, red.anm.)

– Flere europeiske land er tidligere dømt i menneskerettsdomstolen fordi de har en for omfattende registreringsordning. For at det skal være tillatt må det ha et konkret formål, og personopplysningene må slettes når dette behovet ikke lenger er der. Norge mangler slike regler i dag, og vi ber derfor Høyesterett finne registeret ulovlig, sier Elden til Rett24.

Les dommen fra Borgarting her