I september i fjor ble sønnen til Tor Kjærvik dømt i tingretten til tvungent psykisk helsevern, etter å ha blitt funnet utilregnelig da han skjøt og drepte sin fare 12. april 2021. Han ble likevel ikke fradømt arveretten.
Kjærviks brødre anket arvespørsmålet, og fikk medhold i Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten mente handlingen var så grov at det ville være urimelig og støtende om sønnen skulle ta arv. Dette har Kjærviks sønn anket til Høyesterett, og torsdag kom avgjørelsen.
Veier ikke tungt nok
Førstvoterende Are Stenvik skriver:
«Etter å ha veid de motstående hensynene mot hverandre, er jeg kommet til at nærheten mellom den drepte og gjerningspersonen må tillegges størst vekt. Handlingens graverende karakter får mindre betydning i et tilfelle som dette, hvor gjerningspersonens sykdom var den dominerende årsaken til handlingene. Hensynet til E har stor betydning, men slik forholdene ellers ligger an – gjerningspersonen sto avdøde nær, og sykdommen var den dominerende årsaken til handlingene – kan det ikke tillegges utslagsgivende vekt. De hensynene som taler for å fradømme arverett, veier etter dette ikke tungt nok til å fravike det klare utgangspunktet om at arveretten ikke fradømmes ved manglende skyldevne.»
Ikke innholdsløs
Brødrene anførte for Høyesterett at regelen om å fradømme arverett ville bli innholdsløs om et så grovt tilfelle som dette ikke nådde opp til terskelen, men flertallet er ikke enig.
«Det er ikke vanskelig å tenke seg tilfeller som kan få et annet utfall, for eksempel der gjerningspersonen sto avdøde mindre nær, eller hvis grunnen til manglende skyldevne ikke var like dominerende i årsaksbildet», skriver Stenvik, og får støtte fra Erik Thyness og rettsformann Wilhelm Matheson.
Støtende for samboeren
Et mindretall bestående av Magni Elsheim og Per Erik Bergsjø mener særlig hensynet til Kjærviks samboer, som var i rommet da Kjærvik ble drept, veier tungt. Elsheim skriver:
«For meg er sjølve hendinga så grov at ho dels overskyggjer at A manglar skuldevne. Eg ser det som urimeleg og støytande om A – sjølv om han ikkje kan straffast – skal ta arv etter faren. Særleg for sambuaren som var til stades og sjølv vart forsøkt drepen, kan det ikkje vera tvil om at eit slikt resultat vil verka høgst upassande og støytande. Ut frå omstenda i saka meiner eg at omsynet til henne må vega tungt. Særleg fordi ho sjølv er fornærma, og fordi ho som følgje av den avlidne sitt testament vil enda opp med A som medarving dersom han ikkje vert frådømd arveretten.»
Dommen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)