Avgjørelsen som viser at de aktuelle personene oppholder seg i Norge fremkommer i en kjennelse som ble avsagt i slutten av mai, men som først nå er blitt offentliggjort. I kjennelsen fremkommer det at franske myndigheter har bedt norsk politi om bistand i etterforskningen av et terrorangrep som fant sted 9. august 1982.
Angrepet var rettet mot en jødisk restaurant i Paris, der seks personer ble drept og 22 skadet. Gjerningspersonene representerte den palestinske gruppen Abu Nidal. De kastet granater inn i restauranten, før de åpnet ild med maskinpistoler.
Foreldet i Norge
Fire personer er siktet i saken, og én av dem ble pågrepet og utlevert fra Norge til Frankrike høsten 2020. Der har han siden den gang sittet i varetekt. I fjor vår ba så franske myndigheter Norge om bistand til ransaking og beslag hos fem personer med vitnestatus i saken. De fem er den utleverte mannens ektefelle og deres felles barn, som alle er bosatt i Norge.
På bakgrunn av forespørselen ba PST i mars i år om tillatelse til ransaking. Det er denne begjæringen som i mai ble behandlet i Høyesteretts ankeutvalg.
Problemstillingen er at terrorangrepet fra 1982 er foreldet etter norsk rett. Både Telemark tingrett og Agder lagmannsrett sa derfor nei til bruk av tvangsmidler. Dette anket PSTs Terje Nedrebø Michelsen til Høyesterett, som med to mot én stemme kom til motsatt resultat.
Straffbarhetskravet
Flertallet mener foreldelsen ikke er til hinder for at norsk politi bistår. Det springende punktet er tolkningen av utleveringslovens vilkår om at handlingen som etterforskes må være «straffbar etter norsk lov». Flertallet mener dette begrepet ikke inneholder et krav om at det straffbare forholdet ikke kan være foreldet.
Det sentrale argumentet er at loven har en særskilt bestemmelse om at man ikke kan utlevere personer for foreldede handlinger. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke laget for ransakinger.
Flertallet, som besto av Aage Thor Falkanger og Are Stenvik, skriver:
«Ved avgjørelsen av hvilke tvangsmidler som kan anvendes, er det avgjørende om den aktuelle handlingen, eller en tilsvarende handling, er kriminalisert i norsk lov, og hvilken strafferamme som gjelder for den aktuelle handlingstypen. Hvorvidt forholdet er unntatt fra straffeforfølgelse i Norge på grunn av foreldelse, inngår ikke i denne vurderingen.»
Det betyr at handlingstypen må være kriminalisert i norsk lovgivning, men ikke at foreldelse ikke må være inntrådt.
Dissens
Mindretallet, Kine Steinsvik, viser til at betydningen av foreldelse ikke er drøftet i forarbeidene til den aktuelle bestemmelsen. Og videre:
«Uttrykket "ikke er straffbar" trekker i retning av at handlingen, eller en tilsvarende handling, rent faktisk må være straffbar i Norge på tidspunktet for begjæringen, og at også opphør av straffansvar ved foreldelse derfor har betydning. Både ordlyden i § 24 første og tredje ledd, samt forarbeidsuttalelsene gjengitt foran, trekker i retning av en konkret tilnærming til vilkåret om dobbelt straffbarhet, der det ikke er tilstrekkelig at handlingen etter sin art er kriminalisert.»
Steinsvik er enig med flertallet i at hensynet til effektivt internasjonalt samarbeid kan tilsi at Norge bør etterkomme ransakingsbegjæringer om foreldede forhold, men at dette «ligger imidlertid til lovgiver å vurdere».
Avgjørelsen ble altså avsagt i mai, men har ikke vært offentlig før nå. Hva som er skjedd videre siden den gang, fremkommer derfor ikke. Seniorrådgiver i PST Martin Bernsen opplyser at de ikke vil kommentere fremdriften i saken, ettersom PST kun tilrettelegger for franske myndigheter i denne sammenhengen.
