Da Høyesterett i HR-2021-662-A kom til at revirene i Osdalen og Julussa kunne avlives fordi de levde mest utenfor ulvesonen, tok Høyesterett ikke stilling til om opprettelsen av og endring av ulvesonen må følge rettslige vilkår eller prinsipper. Når Høyesterett i april 2023 skal ta stilling til terskelen for felling av ulv innenfor ulvesonen, er dette et spørsmål de burde klargjøre.

Ulvesonen er etablert på et rent politisk grunnlag – ikke gjennom rettsanvendelse – og det er uttalt av Stortinget at naturmangfoldloven (nml.) og Bernkonvensjonen skal gjelde fullt ut både utenfor og innenfor ulvesonen. Dette illustreres også ved at ulvesone (og bestandsmål) ikke har noen lovhjemmel, hverken i norsk lov eller i Bernkonvensjonen.

Høyesterett kom likevel i 2021 til at «[b]åde for livsutfoldelse og investeringer vil det kunne ha betydning at de som bor og arbeider utenfor ulvesonen, kan regne med at ulv ikke på varig basis tar opphold der» (avsnitt 114). Det fremkommer dermed ganske klart at det er den politisk besluttede sonen som var avgjørende.

Da sonen ble etablert i 1997, med ulvesone i Sør-Norge og beiteprioritet område i de samiske reindriftsområdene, var det en geografisk balanse cirka 50-50. Denne balansen forsvant da sonene frem til 2004 krympet til knappe 5 % av fastlandsarealet. Høyesterett kom i 2021 til at Stortingets politiske soneforvaltning innebærer «en form for interesseavveining i forkant» (avsnitt 110), men noen nærmere rettskildemessig kvalifikasjon fremkommer ikke i dommen.

Det rettskildemessige utgangspunktet er at politiske ønsker for forvaltningen tillegges vekt i kan-skjønnet, men det går klart frem av dommen at soneforvaltningen på et vis griper inn i og forhåndsoppfyller rettsanvendelsesskjønnet. Den rettslige relevansen av soneforvaltningen fremstår derfor fortsatt uklar, og det fremstår som at politikken i praksis setter rammene for loven, ikke at loven setter rammene for politikken.

Bernkonvensjonen art. 6 fastslår et totalforbud mot avliving av ulv i hele landet. Art. 9 gir hjemmel for unntak i enkelttilfeller og er speilet i nml. § 18. Men slik Høyesterett tolker loven i lys av den politiske soneforvaltningen, så er det vedtatt å gjøre det motsatte av den folkerettslige konvensjonsforpliktelsen i 95 % av det geografiske virkeområdet uten tidsavgrensning. Spørsmålet blir da om, og i tilfelle hvordan, dette kan utjevnes eller oppveies innenfor de knappe 5 % av arealet som nå utgjør «ulvesone».

Når det ikke finnes noen lovhjemmel for å senke lovens – og Bernkonvensjonens – terskel utenfor ulvesonen, så finnes det naturlig nok heller ingen lovhjemmel for å heve terskelen «tilsvarende» innenfor ulvesonen. Det er ikke mulig å øke vernet av ulv innenfor sonen i potens når den krympes fra 100 % til 5 % av fastlandsarealet. Om myndighetene unnlater å drepe ulv innenfor ulvesonen, så har man ikke gjort noe mer innenfor sonen enn det man har konvensjonsforpliktet seg til i hele landet.

Det er en vesentlig forskjell på å ha lav terskel for å felle ulv som utgjør en overhengende trussel mot beitedyr (nml. § 18 bokstav b) utenfor ulvesonen, og at enhver ulv utenfor ulvesonen skal avlives som følge av «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» (nml. § 18 bokstav c) når dette ikke knyttes opp mot noen konkrete materielle eller økonomiske interesser. Høyesteretts dom kan gi inntrykk av at hele Norges befolkning ser på ulv som noe negativt. Høyesterett drøfter nemlig ikke at det store flertallet i befolkningen – både innenfor og utenfor sonen – ønsker å ha ulv som en del av norsk natur.

Det er beitedyrsnæringen og visse jegerinteresser som kan ha store utfordringer med ulv, og det er for disse direkte og reelt berørte interessene at det er viktig med avbøtende og konfliktdempende tiltak. Høyesterett legger imidlertid til grunn at disse interessene ikke var nevneverdig negativt berørt av revirene i Osdalen og Julussa (avsnitt 113), og det er dermed ikke mulig å forstå hvem Høyesterett mener at skal være tilgodesett av vedtaket om å avlive ulvene – i og med at det nødvendigvis ikke kan være flertallet som er positive til ulv.

Høyesterett skriver i avsnitt 114 at hensynet til å «[s]ikre forutsigbarhet og konfliktdemping i forvaltningen» og «[ø]ke tilliten til rovviltforvaltningen» er hensyn som kan tillegges «adskillig vekt», men når det ikke konkretiseres hos hvem og hvorfor, så gir et slikt resonnement logisk sett ikke mening, ref. f.eks. En del logiske emner av Arne Næss. Det blir nesten noe ”Kafkask” over at ulvene skal avlives for at forvaltningen skal oppnå tillit hos personer og næringer som ikke kan påvises, og som den massive forskningen på området ikke gir noen støtte for at finnes. Det samme gjelder det helt vilkårlig satte politiske bestandsmålet (på tre helnorske ynglinger og andel grenserevir), når det ikke kan påvises noen reelle og konkrete skadevirkninger av at bestanden lå over målet.

Etableringen av en ulvesone og de påfølgende krympingene av denne, har utelukkende vært begrunnet med hensynet til tamrein og sau på utmarksbeite. Ulvesonen er ikke meningsfylt for andre interesser, og de jegerinteressene som er motstandere av ulv er også motstandere av ulvesonen.

Det fremstår for meg som feil bevisvurdering når Høyesterett legger til grunn at ulvesonen reelt ivaretar hensynet til noe annet enn beitedyrsnæringen. Denne bevisvurderingen danner imidlertid grunnlaget for den rettslige subsumsjonen som Høyesterett skal gjøre også i den kommende saken.

Den norske soneforvaltningen – med det innhold Høyesterett la i den i 2021 – innebærer etter mitt syn at Norge de facto har reservert seg mot Bernkonvensjonen art. 6. Det blir derfor interessant å se om Høyesterett i neste dom vil drøfte de prinsipielle sidene ved å bruke Bernkonvensjonen art. 9 til å gjøre et generelt og tidsubestemt unntak fra art. 6 i 95 % av det geografiske virkeområdet, og om dette på noen måte kan oppveies innenfor kun 5 % av forpliktelsesområdet.