Firmaet Halfdan S. Solberg hadde uaktsomt klistret varemerket «ENSILOX», tilhørende selskapet Addcon, på kanner og kontainere som inneholdt et konkurrerende fiskeensileringsprodukt, «Helm Aqua+».

Solberg hadde muntlig informert alle sine kunder som var sluttkunder om at de hadde gått over til konkurrentens produkt, som var tilnærmet identisk med Ensilox. Merkingen av produktet skjedde ikke som ledd i salg, men ved en feil.

Kundene var faste kunder gjennom mange år, som uansett kjøpte det ensileringsproduktet Solberg tilbød likegyldig om det var Ensilox, Helm Aqua+ eller et annet produkt. Solberg hevdet at feilbruken av varemerket ikke var «bruk» i varemerkelovens forstand, og at det ikke forelå varemerkekrenkelse da varemerkets såkalte «funksjoner» ikke var egnet til å bli skadet ved bruken. For Høyesterett hevdet dessuten Solberg at varemerkebeskyttelsen etter varemerkeloven bare gjelder i salgssituasjonen, og ikke når varemerket brukes etter at salgsavtale er inngått.

Med dette vant Solberg frem både i tingrett og lagmannsrett, men i Høyesterett var det stopp. Etter en gjennomgang av EU-domstolens rettspraksis omkring varemerkets funksjoner, derunder særlig den såkalte opprinnelsesgarantifunksjonen, konkluderte Høyesterett med at varemerket var krenket, og dømte Solberg til å betale vederlag, erstatning og fulle sakskostnader for alle tre instanser.
 
Høyesterett avviste at varemerkeretten bare gjelder dersom varemerket benyttes i en salgssituasjon. Videre ble det slått fast at det foreligger krenkelse selv om bruken ikke har skadet varemerket. Det er tilstrekkelig at det er «en fare for at varemerkets funksjoner blir skadelidende ved den påtalte bruken». Det siste er ikke nytt, men det er verd å merke seg at Høyesterett stiller opp meget strenge krav for at bruk av et varemerke uten samtykke ikke innebærer en risiko for skade.

Selv om kundene var informert, mener Høyesterett bl.a. at det ikke er ført bevis for at alle ansatte hos kundene var kjent med produktskiftet, og heller ikke at personer som hadde fått informasjonen var seg denne bevisst ved mottak av de feilmerkede varene. Bruken av Ensilox var nok til å skape usikkerhet eller forvirring, og dette er tilstrekkelig til å konstatere risiko for skade på varemerket.

For alle praktiske formål kan man utlede av dommen at det foreligger varemerkekrenkelse dersom de objektive omstendighetene omkring selve varemerkebruken ikke er slik at de utelukker muligheten for at bruken feilaktig tolkes som en kobling mellom varen og merkeinnehaver.

Høyesterett nevner flere eksempler på slik bruk som unntaksvis ikke innebærer varemerkekrenkelse, blant annet Fiskå Mølle (Rt-1975-951), som er avsagt før någjeldende grunnleggende rettskilder som EUs varemerkedirektiv og EU-domstolens praksis. Lassen/Stenvik: Kjennetegnsrett fremhever at begrunnelsen i Fiskå Mølle ikke lenger er riktig, men at resultatet meget vel kan være det. Denne analysen setter Høyesterett sitt godkjentstempel på.

Det virker også som om dommerne setter pris på at Høyesterett i Fiskå Mølle, uten å benytte begrepet direkte, delvis begrunner resultatet med varemerkets opprinnelsesgarantifunksjon, selv om begrepet først ble «oppfunnet» et par år senere av EU-domstolen i den såkalte Hoffmann-La Roche dommen (1978), jfr. Høyesteretts premiss (54).

Les hele dommen her (Lovdata PRO)