Trygdeskandalen har bidratt til at NAV har hatt en tøff tid, med dertil tap av omdømme og kritikk av etatens evne til å forstå og anvende EØS-retten. En nyere og svær annerledes tvist sår tvil om NAVs utfordringer er avgrenset til denne saken, eller om det er vesentlig mer grunnleggende problemer som rir etaten.

I Aftenposten har det stått flere artikler om lovligheten av at NAV avkorter foreldrepermisjonen til far i tilfeller der far søker "for sent", dvs. etter at mor har fullført sin foreldrepermisjon. Saken fikk tilsynelatende sin avslutning i sommer, da Sivilombudet konkluderte med at NAVs praksis savnet tilstrekkelig hjemmel, hvilket vil si at mange fedre over flere år urettmessig har blitt fratatt permisjonstid. Det må derfor betegnes som svært overraskende da NAV denne uken bestemte seg for å stå på sitt, og ignorere Sivilombudets uttalelse.

Terskelen

Enhver kan lese sakens dokumenter på Sivilombudets hjemmeside, og gjøre seg opp en mening om hvem som har rett i jussen (selv om det er uimotståelig fristende å peke på at ombudets faglige vurderinger rager et stykke over NAVs anførsler). Men utover de juridiske spørsmålene i saken, så reiser NAVs beslutning om å se vekk fra Sivilombudets uttalelse noen større og mer prinsipielle spørsmål, nemlig hva som bør være terskelen for å unnlate å følge Sivilombudets vurderinger?

Hverken NAV eller andre har noen juridisk plikt til å innrette seg etter ombudets konklusjoner, men som Sivilombud Harlem sier til Aftenposten, så har Stortinget forutsatt at ombudets uttalelser skal følges også i situasjoner der forvaltningen ikke er enig med ombudet. I brevet der NAV forklarer hvorfor de ikke vil rette seg etter ombudets uttalelse, fremkommer det ingen ny informasjon sammenholdt med den tidligere saksgangen. Man får heller ikke inntrykk av at NAV mener det er vesentlige mangler i sakens opplysning når etatens juridiske direktør uttaler at ombudet "(…) har gjort en veldig god juridisk jobb, men vi er uenige om hvilke elementer man skal vektlegge i den juridiske vurderingen (…)". Saken må også sies å være i kjernen av Sivilombudets virksomhet om å "(…)  føre kontroll med den offentlige forvaltningen for å hindre urett mot den enkelte." all den tid de har konkludert med at NAV har fratatt mange mennesker en lovfestet rettighet, uten tilstrekkelig hjemmel.

Forstemmende

Det er naturligvis slik at en juridisk tvist ikke alltid har ett opplagt svar, og at en sak helst har to sider. Men om en offentlig etat skal tilsidesette Stortingets klare forutsetning om å følge Sivilombudets uttalelser, så må man som et minimum forvente at et brudd med dette skjer basert på en høy terskel, og etter en vurdering av at ombudet har begått noen grove feil i den juridiske vurderingen eller sakens faktiske grunnlag. I denne saken synes det som om NAVs terskel er at de mener å ha mest rett, og at de tror de kan få medhold i en eventuell rettssak.

Ikke mindre forstemmende er det å se at Regjeringen, ved statsråd Toppe, gir full støtte til NAVs valg. Sivilombudet har et svært viktig ansvar i å sikre borgernes rettssikkerhet i møte med offentlig forvaltning, og ansvaret utøves ved å vurderer klager som gjelder både statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Når en av landets største statlige etater, og med Regjeringens støtte, ignorerer ombudets uttalelser uten annen begrunnelse enn at de synes de selv har mest rett, så kan man spørre seg hvorfor kommuner og etater rundt omkring skulle møte ombudet med annet enn skuldertrekk. Beklageligvis bidrar NAVs beslutning til en vesentlig risiko for at Sivilombudets arbeid undergraves, og at ombudets konklusjoner og vurderinger tillegges mindre vekt i forvaltningen i fremtiden.