I idretten er voldgiftsdomstolen CAS i Sveits internasjonal idretts høyeste domsinstans. Det kom til syne i dopingsakene mot Martin Johnsrud Sundby i 2016 og Therese Johaug i 2017. I begge sakene vurderte utøverne muligheten for å anke CAS-dommene inn for de statlige domstolene – til sveitsisk høyesterett. Men planene ble skrinlagt, i hovedsak fordi sveitsisk lovgivning stenger for å overprøve voldgiftsdommer, herunder dommer fra CAS, i det statlige domstolsystemet.

En slik frakopling av idet idrettslige fra ordinær statlig rettspleie, er ikke ubetenkelig – heller ikke i et menneskerettsperspektiv. Den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som blant andre Norge og Sveits er bundet av, sikrer enhver borger retten til å få prøvd sin sak for en offentlig, uavhengig og upartisk domstol (artikkel 6). Bestemmelsen er primært myntet på statlige domstoler. Men spørsmålet oppstår: Hva med idrettsutøvere som er henvist til privat tvisteløsning gjennom voldgift – er CAS en domstol tilstrekkelig uavhengig av idrettens styrende organer, slik EMK krever at statlige domstoler skal være uavhengig av statens styrende organer? Sagt enkelt: Har idrettsutøvere grunn til å ha tillit til at CAS oppfyller generelle menneskerettsgarantier for rettferdig rettergang?

Dette spørsmålet ble for første gang brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for prøving i 2018, i en sak anlagt av den tyske, og i CAS dopingdømte, skøyteløperen Claudia Pechstein. Hun innklagde Sveits for EMD med påstand om at CAS som domstol ikke oppfylte kravene til offentlighet og uavhengighet etter EMK artikkel 6. Hun vant delvis frem.

Før vi ser nærmere på utfallet, har det interesse å se hvordan Sveits, som tok parti for CAS, argumenterte sin sak for EMD. Sveits bestred at EMKs rettighetsgaranti i artikkel 6 overhodet gjaldt for CAS. Sveits anførte for det første at CAS var et selvstendig rettssubjekt (en stiftelse) med sine egne prosessregler som Sveits som nasjonalstat ikke hadde innflytelse over – og for det andre at voldgift for CAS dreide seg om privat avtalt tvisteløsning hvor utøvere måtte sies å ha gitt avkall på rettighetsgarantiene etter EMK artikkel 6. Sveits kom videre med en «trussel» om at dersom EMK artikkel 6 skulle gjelde for CAS, ville internasjonal idrett trolig trekke seg ut av Sveit og opprette et idrettslig domsorgan i et annet land, så å si utenfor menneskerettighetenes fangarmer.

På dette punktet tapte Sveits enstemmig. Ifølge EMD har ikke idrettsutøvere gjennom avtalt voldgift gitt avkall på EMKs rettighetsbeskyttelse, og da fordi utøvere etter de internasjonale dopingreglene ikke har noe valg. Utøverne må, som vilkår for å få delta i internasjonal idrett, akseptere CAS. Ifølge EMD gjaldt derfor EMKs rettighetsgarantiene for det domsorganet utøvere var tvunget til å prøve sine saker for, nemlig CAS. Sveits ble heller ikke hørt med at CAS lå utenfor Sveits’ nasjonalstatlige innflytelse. Selv om CAS var et selvstendig rettssubjekt, pliktet uansett Sveits, gjennom egnede virkemidler, å sørge for at landets domsorganer, herunder CAS, oppfylte EMKs rettighetskrav. Heller ikke «trusselen» fra Sveits om at internasjonal idrett kunne tenkes å trekke seg ut av landet, hadde EMD særlig sans for.

Når det så gjaldt spørsmålet om CAS var tilstrekkelig uavhengig fra idrettens styrende organer – primært IOC og internasjonale særforbund – endte EMD i dissens. Flertallet fant under tvil at tilstrekkelig uavhengighet forelå. Mindretallet ga en skarp dissens om at så ikke var tilfelle, ved at utøversiden var klart underrepresentert ved systemet for utvelgelse av CAS-dommere.

Sveits og CAS tapte saken på et annet sentralt punkt. Pechstein hadde bedt om offentlig høring for CAS. Anmodningen var blitt avvist etter CAS’ prosessregler, fordi voldgift i utgangspunktet er en privat og dermed konfidensiell prosessform. Et slikt standpunkt om lukkede høringer – i strid med utøverens uttrykkelige ønske - var ifølge EMD uakseptabelt i saker med slik samfunnsmessig interesse som idrettens disiplinærsaker. Pechstein ble på dette punktet gitt oppreisning med 8000 euro som følge av Sveits’ menneskerettsbrudd.

Saken sier noe viktig om brytningen mellom sivilrettslig tenking og internasjonal idretts ønske om å frakople seg ellers gjeldende menneskerettsprinsipper. En kan si at ved spørsmålet om domstolens uavhengighet er CAS, for tiden, klarert gjennom EMDs flertall – men CAS er langt fra fredet, som belyst ved EMDs mindretall. Og i et generelt menneskerettsperspektiv må det kunne sies at Sveits, og CAS, har fått skarpe riper i lakken.

Til bildet hører også en senere sak fra 2020, Ali Riza m.fl. mot Tyrkia. Her fant EMD enstemmig at tyrkisk fotballvoldgift ikke var tilstrekkelig uavhengig fra idrettens styrende organer. Også her var det sentralt at utøverne gjennom det tyrkiske systemet var pålagt idrettsvoldgift, uten mulighet for videre prøving av sakene for de statlige domstolene. Tyrkia ble dømt for menneskerettsbrudd etter EMK artikkel 6, og utøverne ble tilkjent oppreisning med euro 12.500.

Det bringer opp noen sentrale spørsmål også for norsk idrett. Utøvere er også her henvist til å prøve sine saker for idrettens domsorganer. Foreligger ankeadgang til de statlige domstolene? Og hvis ikke, er idrettens domsorganer tilstrekkelig uavhengige fra idrettens styrende organer? EMDs dommer er i prinsippet bindene for Norge, både for idretten selv og for statlige myndigheter som etter EMK er pålagt å sørge for at idrettsutøveres rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt.  

Dette er til dels vanskelige spørsmål. Pressen er typisk opptatt av det relativt sett oversiktlige, som idrettsutøveres ytringsfrihet. Men hva med det mer strukturelt komplekse, men minst like viktige, som idrettsutøveres krav på rettferdig rettergang?