I 2004 vant Kurt Nilsen «World Idol», på mange måter, mot alle odds. Rørleggeren fra Bergen, med stort mellomrom mellom tennene, passet ikke inn i det tradisjonelle bildet av en popstjerne. Han fikk hard medfart fra dommerpanelet, som blant annet sa Du har stemme som en engel, men ansikt som en hobbit. Hadde det vært et idol i Midgard ville det vært deg …. Kurt vant imidlertid publikumet, og utfordret samtidig en rekke etablerte sannheter om hvem som kan være stjerne. Forutinntatthet fordi vi liker folk dårlig – eller for godt, skal ikke påvirke vurderingene og avgjørelsene som tas i domstolene. Nettopp derfor har den allegoriske figuren Justitia bind for øynene. Hun er omtalt som rettferdighetens gudinne og er et klassisk symbol på lov og rett. Loven skal være lik for alle, uavhengig av hvem man er.

Som dommer er det derfor et ideal, både ut fra lovtekst og etiske prinsipper, at man skal være «upartisk» eller «nøytral» når vi møter parter. Selv om de to begrepene kan ha litt forskjellig innhold, er en fellesnevner at vi ikke skal være forutinntatte – eller la oss påvirke av irrelevante, utenforliggende forhold, som for eksempel om en person har godt eller dårlig utseende, eller snakker godt eller dårlig for seg. Vi skal være rasjonelle og kun ta hensyn til fakta. Forskning viser imidlertid at det er omfattende og subtile utfordringer knyttet til dette.

Mennesker er i beste fall begrenset rasjonelle. De aller fleste valgene vi tar bygger gjerne på mer eller mindre kvalifiserte gjetninger, magefølelse eller regler bygget på erfaring. Alt dette er elementer av det Daniel Kahneman, psykologen som fikk Nobelprisen i økonomi i 2002, omtaler som «kognitive feilkilder». Disse feilkildene bidrar til at vurderingene våre kan få en slagside og at beslutninger fort blir mye dårligere enn de hadde trengt å være.

La oss dvele litt med hvordan vi vanligvis oppfatter andre. En rekke personer ble bedt om å gjøre en vurdering av disse to damene:

  • Kari: Intelligent, flittig, impulsiv, kritisk, sta, misunnelig
  • Liv: Misunnelig, sta, kritisk, impulsiv, flittig, intelligent

De fleste av oss liker Kari best, selv om adjektivene som brukes er nøyaktig de samme, de har bare motsatt rekkefølge. Førsteinntrykket er en kraftfull feilkilde, fordi vi så raskt danner oss en oppfatning av hvordan verden – eller personer – er. I følge forskningen bruker vi mindre enn ett sekund for å danne oss et inntrykk av om vi liker noen eller ikke. Førsteinntrykket av Kari, basert på den første informasjonen vi får presentert, er at hun er intelligent og flittig. Dette gir en forankring for inntrykket vårt, og vi legger mindre vekt på den korrigerende informasjonen som kommer lenger bak. Vi fortolker gjerne i tillegg neste ord, nemlig at hun er impulsiv, som en positiv egenskap. At hun også er sta og misunnelig passer ikke helt inn i bildet som vi allerede har dannet oss av Kari, så det ignorerer vi gjerne.

Akkurat motsatt er det i forhold til vurderingen av Liv. Der er det bildet av en misunnelig, sta og kritisk dame, der det at hun er impulsiv gjerne får en negativ fortolkning, gitt de øvrige egenskapene hennes. Og at hun også er flittig og intelligent kan vel egentlig ikke stemme. Det passer ikke inn i bildet – og blir ignorert. Dette siste, når vi vurderer påfølgende informasjon og fortolker den, er det som kalles bekreftelsesfellen. Når vi har gjort oss opp en mening så fester vi oss stort sett ved informasjon som bekrefter det vi allerede har bestemt oss for, og det som taler mot, det overser eller bortforklarer vi. Dette gjør at vi blir enda sikrere på det vi allerede tror vi «vet» og lærekurven blir dårlig.

I en slik situasjon som dommer, vil man kunne stå i fare for at man fester seg ved bekreftende informasjon om det man allerede tror eller har bestemt seg for – og videre, at eventuelle spørsmål blir for lite åpne. Kanskje kan vi stå i fare for at saken vi skal behandle dermed ikke blir opplyst godt nok. I Tilsynsutvalget er det parter som klager på nettopp dette, fordi de opplever at dommeren er forutinntatt. Noen ganger vinner partene frem og dommeren får kritikk for sin atferd, men oftest skjer ikke det. Det sentrale her er imidlertid at det generelt er uheldig at parter oppfatter seg dårlig behandlet. Denne typen oppfatninger kan bidra til å gi rettssystemet uheldig omdømme.  

For å unngå at et enkelt perspektiv skal få råde i en dom, har blant annet Høyesterett integrert verdien av ulike og selvstendige perspektiver i prosessen som dommene utvikles i. Jeg var nylig på et seminar i Høyesterett, der forskningen til blant andre Kahneman ble trukket frem som begrunnelse for hvordan de gjennomfører sine prosesser når de utarbeider en dom. I Høyesterett er de typisk fem dommere som avgjør en sak. Noen saker behandles også i «Storkammer» der det er elleve dommere involvert. Etter prosedyrene i rettssalen er ferdig, men før dommerne møtes for rådslagning, skriver alle dommerne ned sin egen oppfatning av saken uten å konferere med andre. Når det møtes for rådslagning, presenterer de først sekvensielt sine syn. Det foregår ingen felles drøftinger før alle presentasjonene er ferdig. På den måten unngår de at førsteinntrykket, som kan komme fra den dommeren som presenterer først, gir en forankring – en forestilling av hva selve utfallet bør bli. Dette er eksempel på et prosedyremessig virkemiddel for å unngå kognitive feilkilder.

Et parallelt prosedyre-eksempel i disse tider, som eksamen nærmer seg for mange, er spørsmålet hvordan man best kan felle en «dom» over en eksamensoppgave. Når en sensor skal sensurere eksamensoppgaver finnes (minst) to tilnærminger: Sensor kan enten lese alle oppgavene til en student i sammenheng, og gjøre en vurdering til slutt. En annen måte å gjøre det på er å lese oppgave 1 hos alle studentene – gi delkarakterer på den, og så oppgave 2, osv. Dette har vist seg å gi forskjellige resultat. Ved å dele opp besvarelsene og lese dem på tvers (altså først alle oppgave 1, så alle oppgave 2, osv), motvirker man førsteinntrykkseffekten som man får når man leser den første oppgaven i sin helhet. Alle får starte på «nytt» hver gang.

Upartiskhet og nøytralitet i domstolene handler altså mye om hvordan vi – gjennom gode rutiner –  sikrer likebehandling og unngår forhåndsdømming basert på kognitive feil. I eksempelet om Kurt Nilsen innledningsvis så vi hvordan holdninger til utseende påvirket dommernes uttalelser. Omfattende forskning viser hvor lett vi lar oss påvirke av noe så trivielt som det ytre. Studier viser at de som blir vurdert som attraktive får bedre karakterer, bedre jobber og tjener bedre. De får også lettere innvilget lån og lavere rente. Ikke bare det, en studie av straffesaker i USA viser at pene forbrytere får kortere straff. En feilslutning i hjernen er at vi sidestiller det å være pen/vakker med noe godt. Vi overfører egenskapen (for eksempel å være pen) til andre kjennetegn ved vedkommende. En studie fra Forsvaret fant for eksempel at offiserer hadde en oppfatning av at dersom soldatene hadde en god holdning og et godt utseende så mente de at disse også var flinke til å pusse sko, spille munnspill (!) og skyte.

I domstolene er dette en viktig utfordring å være seg bevisst; for hvilke «briller» har vi på, når vi lytter til parter som vi etter bare ett sekund har gjort oss opp en mening om vi liker eller ikke? Det er fort å havne i en situasjon der de mer sympatiske og veltalende personene får et bedre utgangspunkt enn deres sak tilsier.

For den «blinde» Justitia er utfordringen å se gjennom dette, og møte folk der de er. Å gi dem samme muligheter, om det er en hobbit, Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo. Nysgjerrighet, åpenhet og bevissthet er viktig for å søke og korrigere slike effekter. Ubevisste motforestillinger – eller begeistringer over parter kan påvirke oss, både når vi leder prosessen, innhenter informasjon gjennom å stille spørsmål, og utformer avgjørelser. Ved å ha en klar bevissthet om at feilkildene finnes, i kombinasjon med for eksempel å lage gode rutiner for å inkludere ulike perspektiv, kan være bidrag for å motvirke disse skjevhetene. Dermed kan vi tilstrebe idealet om at rettssikkerheten blir lik for alle.