Det er nærmest blitt et standardkrav at lovtekster skal skrives i klart språk, men i dag er det ingen som har noe formelt ansvar for arbeid med språk i lovtekster. Språkrådet mener det bør finnes et system for å kvalitetssikre noen av de viktigste tekstene i samfunnet vårt.

De færreste av oss bruker fritida på å lese lovtekster. Men noen ganger i livet havner vi i situasjoner der vi trenger å finne ut hva lover og forskrifter betyr for oss. Da er det en fordel at regelverket er skrevet slik at vi kan forstå innholdet uten å måtte innhente juridisk bistand.

La oss tenke oss at du vil leie ut sokkeletasjen i huset ditt. Du skal sette opp en kontrakt, men du er usikker på hva som egentlig bør stå der. Husleieloven gir deg informasjon om hvilke plikter og rettigheter du har som utleier.

Eller kanskje du har et barn med nedsatt hørsel og lurer på hvilke rettigheter barnet har i møte med skolen. Med opplæringsloven i hånda er det lettere for deg å vite hva kommunen skal kunne tilby.

Mellom lov, liv og lære

Utvalgene som har skrevet de to lovene jeg refererer til ovenfor, har fått beskjed om å utforme lovtekster med klart språk og ryddig struktur. Denne beskjeden inngår i mandatet til flere og flere lovutvalg. Det mener Språkrådet er svært positivt.

Mange lovutvalg tar kontakt med Språkrådet for å få hjelp i skriveprosessen, og de siste årene har en rekke lover fått en bedre utforming og et klarere språk, takket være godt samarbeid mellom jurister, filologer og andre fagpersoner. Men et krav om klart språk i mandatet er ingen garanti for at språket blir prioritert i det praktiske lovarbeidet. Det kan oppstå mange hindre på veien fram til en god lovtekst.

Forslag til nye registerlover er et godt eksempel på at det er et stykke mellom liv og lære. I høringsnotatet skriver Nærings- og fiskeridepartementet at lovene bør få en oppbygging og teknisk utforming som gjør dem lett tilgjengelige uten juridisk bistand. Likevel inneholder lovforslaget formuleringer av dette slaget:

Er det manglende samsvar mellom dokumenter og opplysninger offentliggjort på registerets offisielle språk og oversettelser som er kunngjort frivillig, kan sistnevnte ikke påberopes overfor tredjeperson. Tredjeperson kan påberope seg oversettelser som er offentliggjort frivillig, med mindre selskapet godtgjør at tredjepersonen kjente til den versjonen som er gjenstand for obligatorisk offentliggjøring.

Eksempelet ovenfor er ikke tatt med for å henge ut noen. Lover skrives av dyktige fagfolk.  Men selv dyktige fagfolk kan ha nytte av språkfaglig bistand. Filologer har et annet perspektiv på teksten og kan derfor påpeke problemer som lovskriverne selv ikke registrerer. Dessuten er filologer i denne sammenhengen lekfolk og potensielle brukere av lovteksten. Lovskriverne kan dermed få verdifull innsikt i hvordan utenforstående oppfatter lovteksten.

Vellykkede skriveverksteder

Språkrådet har tatt et uformelt og midlertidig ansvar for arbeid med språket i lovtekster. Vi prioriterer dette arbeidet fordi lovtekster er viktige både for god saksbehandling og for at innbyggerne skal ha lettest mulig tilgang til regelverk om egne rettigheter og plikter. Skal en lov virke etter hensikten, må den bli forstått av dem den angår.

Folk flest leser kanskje ikke lovtekster. Men folk flest leser tekster som er påvirket av lovtekster, for eksempel vedtaksbrev. Arbeid med språk i enkelttekster som direkte angår folk flest, er lite effektivt hvis problemet er språket i tekstene på toppen av hierarkiet, altså lovtekstene.

Lovtekster har lang levetid, og de er kilder til digitale tjenester, informasjon og veiledning i hele samfunnet. Regjeringa har også nylig lagt fram en ambisiøs nasjonal digitaliseringsstrategi. I strategien er det understreket at det trengs en satsing på klart lovspråk for å få fart på digitaliseringa.

Gjennom mange år har Språkrådet bygd opp kompetanse på lovspråkfeltet, og vi har utviklet en tverrfaglig arbeidsmetode som kalles skriveverksted. Metoden går ut på at jurister, filologer og andre fagpersoner sitter sammen og diskuterer tekstutkast. Målet er å finne løsninger som både er forståelige, språklig gode og faglig holdbare.

Ingen har formelt ansvar

Språkrådets tilbud er etterspurt, og det tyder på at det trengs en fast ordning for språklig kvalitetssikring av lover. For det hender at lovutvalg med eksplisitte klarspråkskrav i mandatet ikke tar kontakt for å få hjelp. Det hender også at lovutvalg får tilbud om hjelp, men takker nei eller lar være å svare. Vi opplever også at lovutvalg får hjelp fra oss, men at noen griper inn i siste fase av arbeidet og reverserer endringer som lovutvalget og Språkrådet har kommet fram til i fellesskap.

Nå mener vi det er på tide at noen blir tildelt et formelt ansvar for å røkte lovspråket. Her er noen forslag til tiltak:

  • Krav om språklig kvalitetssikring av viktige lover som gjelder mange, bør tas inn i utredningsinstruksen. Denne instruksen er et viktig styringsdokument som legger grunnlag for beslutninger om statlige tiltak.
  • Råd om språkføring bør få mer plass i Justis- og beredskapsdepartementets veiledningshefte Lovteknikk og lovforberedelse. Dette heftet blir brukt av alle som skriver regelverk i Norge.
  • Justissektoren bør ta sin del av sektoransvaret for språkpolitikken ved å opprette et fast fagmiljø for lovspråk. Dette fagmiljøet må ha kompetanse og kapasitet til å sikre godt språk i lovverket og bli involvert på rett tidspunkt i lovutviklingsprosessen.

Vi trenger ikke å gå lenger enn til våre naboer for å finne gode eksempler. Siden midten av 1970-tallet har Sverige hatt en granskingsenhet sentralt i regjeringsapparatet. Alle lover som blir skrevet i departementene, går gjennom denne enheten. Tyskland og Storbritannia har liknende ordninger.

I dag er kompetansen innenfor lovspråkfeltet for sårbar og personavhengig. Selv om mye bra har skjedd, risikerer vi at morgendagens lover ikke får den språklige kvalitetssikringa de trenger. Det er i bunn og grunn et demokratisk problem som kan gå utover rettsikkerheten til borgerne.