Høyesteretts årsmelding for 2024 viste at domstolen har hatt det høyeste antall dissenser på mange år. Hvor viktig er rollen til rettsformannen?

I beslutningsprosessen i domstolen spiller lederen eller rettsformannen en avgjørende rolle, også for konsensusdannelse. Tidligere forskning, hovedsakelig på USAs Høyesterett, har undersøkt hvordan lederskap påvirker graden av enighet. Men i USAs Høyesterett er rettsformannen alltid Chief Justice. For å lære om ledelse i kollegiale domstoler er det viktig å analysere domstoler der lederskapet roterer blant dommerne og hvor rettsformannen skifter fra en avdeling til den neste.

Domstoler generelt verdsetter konsensus fordi enigheten fremmer kollegialitet, skaper tydeligere prejudikater og bidrar til å styrke domstolens offentlige anseelse. Samtidig fremmes anker til behandling av en grunn. Ankesakene har ikke fått sin løsning i lavere domstoler, de inneholder komplisert faktum, eller jussen er uklar og vanskelig. En ankesak er derfor åpen. Resultatet kan gå i ulike retninger, og dommerne kan falle ned på hver sin side av argumenter og resultatet. 

I Norges Høyesterett blir som regel saker avgjort enstemmig, men prosessen fram mot enighet kan likevel være krevende og avhengig av godt lederskap. Hvilke typer rettsformenn i Høyesterett lykkes best i å styre avdelingen mot konsensus? 

Fordelen av å være først

Rettsformannen er viktig. Vedkommende leder de muntlige forhandlingene, oppsummerer sin oppfatning av saken under rådslagningen, og oppfordrer dermed de andre dommerne om å slutte seg til vurderingen av hvordan saken skal konkluderes. Rollen gir fordelen ved å være først, hvilket kan bidra til å forankre og påvirke vurderingen de andre dommerne måtte ha. Vår forskning viser at ulike rettsformenn oppnår ulik grad av konsensus i sakene de leder. Forskjellene i konsensusrate kan videre forklares av hvilke egenskaper rettsformannen innehar. 

Basert på etablerte teorier og tidligere forskning antar vi justitiarius er opptatt av domstolens ytre omdømme og indre harmoni, at kvinner har en mer demokratisk og deltakende arbeidsstil med vekt på samhørighet i gruppen, og at jussprofessorer med akademisk bakgrunn fra debatt og kritikk gjør dem mindre tilbøyelige til å strebe etter konsensus. Som rettsformann forventer vi dermed at høyesterettsjustitiarius og kvinnelige dommere verdsetter enighet høyere enn sine kolleger, mens tidligere jussprofessorer og andre dommere med akademisk bakgrunn verdsetter enighet mindre.

Tilfeldig fordeling av saker

Norges Høyesterett har en organisering som gjør den ideell for å undersøke lederskapets innvirkning på enighet. Sakene avgjøres ved flertallsavstemning i to parallelle og roterende avdelinger, hver bestående av fem dommere. Sakene fordeles tilfeldig til de to panelene. Panelene settes sammen i en kvasi-tilfeldig prosess basert på dommernes ansiennitet, og der rollen som rettsformann gis til dommeren med høyest senioritet, og alltid til høyesterettsjustitiarius når hun deltar i en avdeling. Tildelingen av saker til ulike rettsformenn skjer dermed uavhengig av egenskaper ved saken som kan tenkes å påvirke enstemmighet.

Figuren viser i hvilken grad ulike rettsformenn i Høyesterett oppnår konsensus.

Den tilfeldige sakstildelingen gjør det mulig å analysere hvordan egenskapene til rettsformannen bidrar til konsensus. I våre analyser tok vi utgangspunkt vi alle 1 678 sakene som ble avgjort i avdeling i 13 år mellom 2008 og 2020.

Vi fant at høyesterettsjustitiarius og kvinnelige dommere, når de er rettsformenn, har betydelig høyere sannsynlighet til å oppnå enighet blant dommerne i avdeling. Høyesterettsjustitiarius har omtrent 7 til 9 prosent større sannsynlighet for å oppnå enighet, mens kvinnelige dommere var 5 prosent mer sannsynlige sammenlignet med sine mannlige kolleger. Tidligere jussprofessorer hadde ingen betydelig innvirkning på etablering av konsensus i avdelingen sin.

Uenighet har egenverdi

Vi skal likevel ikke glemme at uenighet i en domstol kan ha en egenverdi. Dissenser kan legge grobunn for rettslig endring i fremtiden. Uenighet i domstolen kan også demonstrere at det eksisterer skarpe uenigheter i samfunnet. Og et dissenterende votum i en sak kan også fortelle den tapende parten at deres argumenter ikke bare ble hørt, men også anerkjent. Det kan gi den tapende parten et plaster på såret.

Studier av dommernes atferd, og spesielt rollen og betydningen til rettsformannen, er viktig. Mangfold i utnevnelser har konsekvenser for både juridisk lederskap og for graden av konsensus i en domstol.

Denne kommentaren er basert på artikkelen «The impact of judicial leadership on consensus formation: Evidence from the Supreme Court of Norway» av Henrik Litleré Bentsen, Jon Kåre Skiple, Mark Jonathan McKenzie og Gunnar Grendstad. Artikkelen er publisert i Journal of Empirical Legal Studies med åpen lesetilgang.