Hele sju dager i plenum er satt av til å behandle Utmarksdomstolens dom fra januar 2017. Saken gjelder i korthet om fellesskapet, representert ved Finnmarkseiendommen, har rett til å forvalte naturressursene på all tidligere statsgrunn Finnmark.
Lokelbefolkningen i Nesseby vant i Utmarksdomstolen frem med at den gjennom århundrer har opparbeidet rett til bruk, styring og forvaltning av ressursene i Nesseby-området, inkludert retten til inntekter fra salg av jakt- og fiskekort. Det aktuelle området er på 470 kvadratkilometer, altså litt større enn Oslo kommune (454).
Etter Finnmarksloven fra 2006 er det meningen at det selvstendige rettssubjektet Finnmarkseiendommen skal ha forvaltningsretten til all tidligere statsgrunn i Finnmark.
Fyller to uker
- Saken vil i bunn og grunn avgjøre om Stortingets ambisjoner med Finnmarksloven av 2005 skal realiseres eller ikke, sier advokat Brynjar Østgård, som representerer lokalbefolkningen.
Plenumsaken går fra 17. til 25. januar. I tillegg er 15. og 16. januar satt av til «forberedelser», slik at det samlede Høyesterett i praksis ikke vil ha andre saker enn denne på dagsorden i to fulle uker.
Men når forhandlingene er avsluttet 25. januar, så skal altså 19 dommere diskutere seg frem til et resultatet. Hvordan foregår dette?
Tore Scheis metode
Tore Schei har deltatt i flere plenumssaker enn han i farten kan telle. Han har fortsatt kontor i Høyesteretts hus, om enn av en litt annen standard enn hva han rådde over gjennom sine snaut 14 år som justitiarius.
Men til tross for sine 30 år som dommer i Høyesterett, har han selv bare skrevet én plenumsdom.
- Ja, jeg har kun skrevet én. Det var den såkalte Borthen-saken i 1996, om pensjonsytelser. At det ikke ble flere, skyldes at jeg ble justitiarius, og som justitiarius er man normalt ikke den som skriver dommen, sier Schei.
Ingen håndsopprekning
Den ene plenum-avgjørelsen Schei har forfattet, endte uten dissens. Det var for øvrig dommer Tønder, den gang assisterende regjeringsadvokat, som førte og vant saken for staten.
- Min erfaring er nok at dommerne under ankeforhandlingene legger noe mer bånd på seg i plenumssaker. Man stiller nok ikke så ofte spørsmål som ikke må stilles. Etter at forhandlingene er avsluttet, går det normalt et par dager før man møtes til første rådslagning.
- Og da? Håndsopprekning?
- Nei, da starter rettsformannen, det vil si justitiarius, med å gjennomgå saken og redegjøre for sitt foreløpige syn. Og den oppgaven er meget krevende, det må jeg si. Det er litt som å gå opp til eksamen, det svinger litt av en slik oppgave. Det er litt høytid over en plenumssak, og det preger dommerne - uten tvil.
Lettere for nummer 14
I en omfattende plenumssak vil rettsformannens redegjørelse kunne ta opptil tre timer, forteller Schei. Deretter får de andre dommerne ordet etter tur, og da går det etter ansiennitet. Eldste dommer er derfor nummer to. Hans eller hennes redegjørelse vil også kunne være omfattende, men likevel klart kortere.
- Når man så kommer utover i rekken, vil man jo måtte tilpasse seg det som allerede er sagt, og kanskje endre ting man hadde tenkt å si, og det kan være en utfordring. Men det er ganske mye enklere å sitte som nummer fjorten enn som nummer én, to eller tre. Ofte vil jo dessuten noen spørsmål ha utkrystallisert seg som de aktuelle temaer for diskusjon, forteller Schei.
- Åpent sinn
Rådslagningen foregår i rettssalen, i et lukket møte. Ofte tar det mer enn en rettsdag å komme rundt hele hesteskoen. Det er i utgangspunktet ikke god tone av en dommer å ta ordet utenom tur, med mindre det dreier seg om konkrete spørsmål til oppklaring av noe som er uklart. Det er ikke på dette stadiet av rådslagningen rom for generell debatt.
- Jeg har vært opptatt av at disse rådslagningene skal være en viktig del av prosessen. Man skal møte med åpent sinn og være lyttende. Det skjer ikke så sjelden at en eller flere av dommerne endrer syn på enkelte spørsmål, også på utfallet av saken, ut fra det som kommer frem under rådslagningen.
To runder
Etter at alle har hatt ordet i første runde av rådslagningen, går ordet rundt på nytt – stadig i ansiennitetsrekkefølge, men nå med langt kortere innlegg fra alle. Ofte er disse innleggene begrenset til å fastslå at man i hovedtrekk holder fast ved sine synspunkter, eller å gi uttrykk for at man etter det som er kommet frem, har endret syn på ett eller flere punkter.
Etter runde nummer to er det ikke sjelden en mer uformell runde nummer tre, med en mer fri og åpen diskusjon - ofte rundt noen spørsmål som flere har vært i tvil om løsningen på. Etter gjennomført diskusjon pekes førstvoterende ut, og også den som skal skrive en eventuell dissens på vegne av et mindretall. Vanligvis vil det være den av dommerne blant flertallet som det har gått lengst tid siden sist skrev en storkammer- eller plenumsdom som blir førstvoterende, og tilsvarende for den som skal skrive på vegne av mindretallet.
Side for side
- Når domsutkastet er klart, sendes det til alle samtidig for gjennomlesning. Alle dommerne får både flertallsvotumet og den eventuelle dissensen. Da fortsetter man ikke diskusjonen skriftlig, men man sender tilbake sine skriftlige merknader til utkastet. Deretter sender førstvoterende og annenvoterende ut reviderte utkast, før det holdes domskonferanse, forteller Schei.
Under domskonferansen gjennomgås utkastene side for side, og dommerne kan også nå komme med endringsforslag. Ikke sjelden tar dommere opp innspill som de har gitt skriftlig, men som det ikke er tatt hensyn til i det reviderte utkastet.
- Prøver man å unngå dissenser?
- Jeg ser ikke noe negativt i at det foreligger en dissens. Saker som behandles i Høyesterett, er jo per definisjon tvilsomme. Selv ville jeg følt det utålelig om jeg skulle måtte stå inne for en dom jeg ikke var enig i. Men det vi prøver å unngå, er at det skal bli mange fraksjoner.
Plenumsåret 2010
- I og med at du var dommer i Treholt-saken, er det kanskje dumt å spørre hvilken sak du husker best, men hvilken sak vil du trekke frem fra din tid i Høyesterett?
- Da vil jeg trekke frem tre plenumssaker som alle gikk i 2010. Det var grunnlovsspørsmålene knyttet til rederibeskatningen, til tomtefesteloven og til pådømmelse av krigsforbrytere. Dette var saker som alle inneholdt stor politisk spenning og som berørte helt fundamentale forfatningsrettslige spørsmål.
