Hvordan kan Stortinget løfte ambisjonsnivået for norsk natur? 

Vi leverte i det minste noe. Når 190 av verdens land denne uka møttes til naturtoppmøtet COP16 i Cali i Colombia, hadde bare 35 gjort hjemmeleksa si. Men i kofferten til den norske delegasjonen lå den rykende ferske stortingsmeldingen Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold. Dette er Norges plan for hvordan vi skal levere på Naturavtalens ambisiøse oppdrag om å allerede innen 2030 “stanse og reversere tap av naturmangfold for at naturen skal kunne gjenopprettes til beste for menneskene og planeten”. 

Jonas Gahr Støre var tydelig stolt, og omtalte naturmeldingen og oppfølgingen i statsbudsjettet uka etter som en “historisk innsats mot naturtap”. Mon det. At meldingen har møtt kritikk fra miljøorganisasjoner og politiske motstandere er kanskje å forvente, men den unisone kritikken fra forskningsmiljøene må ha falt regjerningen tyngre for brystet. Dette var jo regjeringen som fastslo at ‘fakta skal ha makta” i naturpolitikken, og det må da vi i fagmiljøene sette pris på?

Berøringsangst

Det er også en viss satsing på fakta her. Regjeringen fortsetter utviklingen av et nasjonalt naturregnskap. Det er bra, for Norge er faktisk forpliktet til å levere et slikt naturregnskap til FN allerede i 2025. 

Problemet er at fakta dessverre ikke har fått makta i form av tiltak eller politikk som vil gi sårbar norsk natur et sårt tiltrengt pusterom og bedre beskyttelse. Meldingen oppsummerer status for norsk naturmangfold, og peker på kjente trusler og utfordringer knyttet til blant annet arealbruk, samla belastning på arter og økosystemer, og hav. Men regjeringen lider tilsynelatende av berøringsangst når det gjelder en rekke godt utreda tiltak som forbud mot nedbygging av myr, koordinering av naturhensyn i plan- og bygningsloven og viktige sektorlover, eller forslag om å sikre uavhengighet i konsekvensutredninger.  

Denne berøringsangsten er spesielt iøynefallende for skog, den naturtypen der det nye grepet “menyer av tiltak” skal prøves ut. De foreslåtte tiltakene består av å innhente kunnskap (4 tiltak), utrede og vurdere (4 tiltak), og videreføre eksisterende politikk (2 tiltak). Det er vanskelig å se at dette vil redusere presset mot de om lag 1330 trua artene i skogene våre, enn si ruste norsk skog til å møte klimaendringene.

Første grep

Vi forskere vet at kunnskapshull hverken bør eller skal være til hinder for handling. Det vi trenger nå er en nasjonal plan som identifiserer og raskt ruller ut de tiltakene vi allerede vet vil virke, samtidig som vi jobber videre med nye grep. Naturmeldingen har stilt diagnosen, nå er det opp til Stortinget, gjennom Energi- og Miljøkomitéen, å legge et behandlingsforløp som sikrer at Norge bidrar på en meningsfylt måte i den globale dugnaden fram mot naturavtalens visjon om “en verden i harmoni med naturen” innen 2050. 

Det første, enkleste, og mest virkningsfulle grepet Stortinget kan gjøre er å sende et tydelig og tverrpolitisk forankret budskap til det norske samfunnet om at Norge skal ta nødvendige grep for å stoppe og reversere tapet av den verdifulle norske naturen. Dette må til for å sikre folk i hele landet tilgang på viktige naturgoder og naturverdier, også i fremtiden. Naturavtalens 23 mål er en faktabasert oppskrift på hvordan vi kan gripe dette an, og da er det ikke målet om 30% vern, men de ti siste ‘prosessmålene’ som er de viktigste. Disse målene beskriver hvordan alle samfunnssektorer, næringer, og forvaltningsnivåer har ansvar, kan bidra, og må belage seg på visse endringer i rammevilkår for at vi skal nå naturmålene. En slik forventningsavklaring vil redusere konfliktnivået og gi færre omkamper.  

Det neste grepet bør være å få fortgang i prosesser og iverksette tiltak det allerede er stor enighet om.  En rekke offentlige utvalg, direktorater, næringsliv, og miljøorganisasjoner og Stortinget selv har framsatt forslag om konkrete justeringer i lovverk, reguleringer, tilskudd, avgifter, og andre virkemidler. Noen eksempler er forbud mot nedbygging av myr, krav om naturregnskap, å gjenreise innsigelsesinstituttet, og øke bevilgningene til beskyttelse og restaurering av natur.  Til sammen vil disse forslagene bidra til å redusere unødvendig arealforbruk, beskytte sårbar og trua natur, og sikre et klimarobust samfunn. Engasjementet for naturen er stort i befolkningen, og en god, tverrpolitisk og pedagogisk prosess vil kunne mobilisere folkelig støtte for nødvendige tiltak.

Naturforlik

Det tredje grepet bør være å gjennomføre en ‘omvendt planleggingsprosess’ etter modell av Klimautvalget 2050. Der de spurte “Hvilke sektorer skal få lov til å slippe ut CO2 i 2050?” kan vi nå spørre “Hvilke sektorer skal få lov til å bruke arealer og påvirke natur i 2050?”. En slik prosess, gjennomført lokalt og med bred folkelig involvering, vil kunne drive fram nødvendige prioriteringer og samtidig identifisere nye smarte løsninger for naturen og for samfunnet. 

En slik tretrinnsmodell sikrer at vi kommer i gang med én gang, samtidig som det blir rom for videre utvikling. Og aller best ville det være om vi la ut på denne veien sammen. Hva om arbeidet med naturmeldingen kan munne ut i et bredt tverrpolitisk naturforlik i Stortinget?