I dag er den digitale infrastrukturen blitt en grunnleggende del av all offentlig virksomhet. Den legger rammene for hvordan vi samarbeider, lagrer data, formidler og forvalter kunnskap. Stadig større deler av denne infrastrukturen er samlet hos et lite antall globale teknologiselskaper. Microsoft er det mest synlige eksemplet i vår arbeidshverdag.

Gjennom én leverandør håndteres e-poster, dokumenter, skylagring, samhandling og kommunikasjon. Det har gitt effektive løsninger. Samtidig har det gjort oss mer avhengige – og denne avhengigheten har politiske konsekvenser.

Hvorfor er digital suverenitet viktig?

Den geopolitiske utviklingen de siste årene har vist at digital infrastruktur er blitt en strategisk ressurs i staters maktutøvelse. Et eksempel er Den internasjonale straffedomstolens (ICC) hovedaktor, som i fjor mistet tilgangen til e-posten sin, og bankkontoene hans ble frosset, da Trump-administrasjonen innførte sanksjoner mot ham. Nylig utvidet USA sanksjonene også mot ICCs president, den japanske dommeren Tomoko Akane, og et medlem av aktoratet. Domstolen har nå gått over til Open Desk, en tyskutviklet programvare med åpen kildekode.

Også danske myndigheter har etter kontroversene rundt Grønland satset sterkere på digital uavhengighet, og begynt å erstatte Microsoft-programvare med andre alternativer. Disse eksemplene illustrerer at digitale plattformer og skytjenester ikke bare er kommersielle tjenester – de brukes også til politiske formål, og begrenser sentrale samfunnsinstitusjoners og aktørers frihet og muligheter.

Dette er en utvikling som er høyst relevant for Norge. Likevel er det påfallende at digitaliseringsprosesser i liten grad får politisk oppmerksomhet. Man kan være fristet til å kalle det berøringsangst hos våre beslutningstakere. Det diskuteres i for liten grad hvilke verdier som står på spill når man skal velge digitale infrastrukturer.

Copilot i domstolene

I forskningsprosjektet vårt ser vi på digitalisering og kunnskapsproduksjon innenfor justissektoren, og vi finner flere relevante eksempler. I domstolene har Microsoft lenge vært brukt, og i senere tid har også Microsoft Copilot blitt integrert i dommerens hverdag. Likevel har det vært få diskusjoner knyttet til at man tar i bruk en KI-tjeneste fra nettopp denne leverandøren.

Statistisk sentralbyrå, som blant annet produserer kriminalstatistikk, har valgt å lagre dataene sine hos Google Cloud, en privat amerikansk leverandør, som må overholde amerikansk lov og føye seg etter amerikanske myndigheter, uavhengig av hvor de fysiske datasentrene befinner seg. Og mens politiet avsluttet sin avtale med det kontroversielle amerikanske selskapet Palantir, og satser på egne løsninger, fortsetter Tolletaten samarbeidet.

I vår egen sektor påla nylig Kunnskapsdepartementet UiO og NTNU å bytte ut en egenutviklet sentral IT-løsning med et nytt system fra USA. Avgjørelsen er i utakt med utviklingen innenfor EU og våre naboland, som systematisk satser på å styrke digital autonomi og uavhengighet, også innen forskning og utdanning.

Et politisk spørsmål

Systematisk avhengighet av kommersielle amerikanske plattformer innebærer tjenesteutsetting og privatisering av statens infrastruktur, som er grunnleggende for rettssikkerhet, forskning og akademisk frihet og andre viktige samfunnsfunksjoner. Offentlig sektors avhengighet til private aktører burde derfor ikke kun handle om effektivitet og kostnader. Teknologivalg handler ikke bare om hvilke løsninger som fungerer best i dag, men om å bevare muligheten til å velge annerledes i morgen.

Digital avhengighet vokser frem over tid. Nye tjenester kobles til de gamle. Arbeidsprosesser tilpasses plattformen. Etter hvert blir kostnaden ved å skifte løsning så høy at valgfriheten i praksis forsvinner. Det gjør oss sårbare.

Eksempelet med Den internasjonale straffedomstolen viser i praksis at vi bør bry oss om at domstolene bruker Microsoft Copilot. Tåler den norske rettsstaten å bli satt på en sanksjonsliste? Valg av digital infrastruktur må i langt større grad behandles som et politisk spørsmål om framtidig beredskap, der sentrale samfunnsverdier og offentlige funksjoner står på spill. Dette betyr ikke at offentlige institusjoner skal velge bort kommersielle løsninger. Men det betyr at åpne standarder, interoperabilitet og muligheten til å bytte løsninger må tillegges langt større vekt enn i dag.

Det finnes et handlingsrom

Som forskere mener vi at våre institusjoner trenger en tydelig strategi for å styrke sitt digitale handlingsrom og redusere unødvendig leverandøravhengighet.

Vi er nødt til å sette den digitale uavhengigheten på den politiske agendaen. I dag skyver man ofte ansvaret for den teknologiske utviklingen over på teknologer, konsulenter og andre med spesialkompetanse. Vi bør øke bevisstheten om konsekvenser av digitaliseringsprosesser utover det rent tekniske, og om at det finnes et handlingsrom.

Mens man begynner å oppdage dette handlingsrommet når det gjelder skadelige virkninger av sosiale medieplattformer, er politikerne fremdeles nølende med å ty til regulering av store teknologiselskaper. Kanskje er det på tide å invitere inn ny kompetanse i digitaliseringsprosessene?