Det er en utbredt misforståelse at Regjeringens forslag til domstolsreform er en ren reversering til det gamle. Regjeringen signaliserer en rekke nye tiltak som medfører økt fleksibilitet, effektivisering og samarbeid mellom domstoler. Det innebærer en forbedring, ikke en ren reversering. Det imøtekommer også noe av Riksrevisjonens kritikk av domstolene.
Debatten om domstolene handler ikke bare om hva slags domstoler vi skal ha, men også om hvilken samfunnsutvikling man vil ha, som for eksempel økt sentralisering. Da er det folket (feks ved kommunene ) som er vel så mye «fagfolk» som for eksempel domstolledere. Dette dreier seg om lokalisering, ikke kun om saksstyring. Da er det vel så viktig å lytte til en kommune som en domstolleder.
Det er merkelig at en struktur som ingen opprinnelig var for nå skal fremstå som noe som sikrer for eksempel barns rettsikkerhet. Domstolkommisjonens strukturforslag ble som kjent skrotet da det var for stor motstand politisk. Et kompromiss ble da solgt inn av regjeringen Solberg, uten de fordeler – særlig økonomisk – som Domstolkommisjonen hadde påpekt. En hybrid ble så vedtatt i Stortinget – takket være en politisk hestehandel der Frp fikk billig sprit og sjokolade som takk. Det er altså denne hybridvarianten med selvstendige rettssteder (uten lokal ledelse) – og som ingen opprinnelig ønsket eller som var spesielt godt utredet - man nå ønsker å beholde.
En opprettholdelse av denne struktur vil imidlertid lett bane vei for videre nedleggelse av domstoler (rettssteder) på sikt, slik Justisminister Mehl var inne på blant annet i Politisk kvarter i NRK den 04.11.21. Dette er et svært viktig poeng som få synes å nevne.
Det argumenteres ofte med at den eksisterende struktur bidrar til bedre fagmiljøer. Men det er ikke slik at det er mindre kompetente dommere ved mindre eller mellomstore domstoler. De er ikke dårligere i stand til å oppdatere seg faglig. Størrelse er ikke synonymt med kvalitet. Et faglig fellesskap mellom dommere som ikke sitter samlet er heller ingen garanti for at utveksling av synspunkter blir spesielt fruktbar. Dommere har for øvrig svært gode muligheter til å oppdatere seg faglig. Og, som det har vært sagt mange ganger tidligere, dommere kollokverer ikke saker med kolleger.
At saker som involverer barn (foreldretvist eller omsorgsovertakelse) er saker som i særlig grad vil lide ved en «reversering» er svært tvilsomt. Det er saker som behandles med særlig fagkyndighet. Domstolene har så vidt mange av denne type saker at de fleste dommere er «spesialister» på de. Det er få andre type saker som regelmessig blir behandlet på samme grundige måte med faglig sakkyndig i tillegg til dommeren. I nesten hver sak om foreldretvister blir barnefaglig sakkyndig oppnevnt. Barnevernsaker er regelmessig satt med meddommere hvorav én er en fagkyndig meddommer. Dette er saker som skal prioriteres og det gjøres. Å hevde at endring av eksisterende struktur vil forverre barns rettsikkerhet bidrar ikke til en saklig argumentasjon. Da har man uansett ikke tatt innover seg at Regjeringens forslag og tiltak vil bringe mange forbedringer som også vil gavne slike saker.
Det er ikke dokumentert tilstrekkelig at større domstoler kan avvikle saker mer «effektivt». Det gjenstår uansett å se. I Søndre Østfold tingrett har det for eksempel etter sammenslåingen vært en økning i saksbehandlingstiden for sivile saker. Men man skal selvsagt ta Riksrevisjonens merknader om tilstanden i domstolene alvorlig. Dette vil imidlertid Regjeringen som sagt gjøre noe med i forslaget til endring av struktur. Uansett er «effektivitet» heller ikke ensbetydende med kvalitet.
Det viktigste argumentet mot opprettholdelse av dagens struktur er at domstoler kan ikke ledes av en domstolleder som kun opptrer noen få ganger i året på det enkelte rettssted. En domstolleder kan ikke være fysisk tilgjengelig på flere rettssteder samtidig og en slik «turnering» av besøk er ikke noe godt verktøy for ledelse. SVs justispolitiske talsperson Andreas Sjalg Unneland understreket noe viktig i «Politisk kvarter» i NRK den 03.02.22 : Flere rettssteder føler seg ikke involvert i ledelsen og man føler seg som et «underkontor» og at dette må man lytte til. Lokale «avdelingsledere» er lansert som et kompenserende tiltak. Men dette vil føre til blant annet økt byråkrati og avstand med lengre kommunikasjonslinjer til toppledelsen samt uklare delegasjonsforhold. Domstoler må etter mitt syn og erfaring driftes som uavhengige enheter for å være effektive.
I diskusjonen om endring av struktur er betydningen av faglig fellesskap og effektivitet betydelig overvurdert på bekostning av behovet for en nærhet i ledelse og uavhengighet samt - ikke minst - faren for fullstendig sammenslåing på sikt. Samarbeid om avvikling av saker og faglig utveksling kan skje mellom selvstendige domstoler slik det har vært gjort tidligere og slik Regjeringen legger opp til at man skal øke muligheten for ytterligere. Men domstoler må ledes lokalt – nær folk og ansatte. Der det er enighet om å beholde strukturen skal man få beholde den etter Regjeringens forslag. Der det er uenighet, skal det være mulig å endre. Det er et godt og demokratisk forslag.
Samtlige tingrettsdommere ved det rettssted jeg hører til, støtter Regjeringens forslag.
