Når overtredelse av forvaltningsvedtak inngår som et element i en straffesanksjonert gjerningsbeskrivelse, tolkes straffebudet som hovedregel slik at også vedtakets gyldighet utgjør et straffbarhetsvilkår, se blant annet HR-2019-2400-A avsnitt 30 og 31. Den prejudisielle gyldighetskontrollen med forvaltningsvedtak i en straffesak som derav følger kan gi opphav til vanskelige spørsmål om hvordan domstolskontrollen skal arte seg. En slik problemstilling er om det er forholdene på vedtaks- eller handlingstidspunktet som skal legges til grunn for prøvingen av straffbarhetsvilkåret om gyldighet.

Dette spørsmålet kan aktualiseres i saken om innreiseforbud etter utlendingsloven som Høyesterett for tiden behandler i storkammer, men det avhenger også av løsningen på sakens EØS-rettslige spørsmål: Det er EØS-rettslige rettigheter som kan begrunne at det aktuelle innreiseforbudet er ugyldig. Samtidig bygger disse rettighetene igjen på forhold som har kommet til etter vedtaket, men før den tiltalte krysset grensen i strid med vedtaket. For straffansvaret kan det derfor være av betydning om den prejudisielle prøvingen av forvaltningsvedtakets gyldighet etter norske internrettslige regler skal ta utgangspunkt i situasjonen på vedtaks- eller på handlingstidspunktet.

Generell rekkevidde

Spørsmålet har en mer generell rekkevidde, og Høyesterett har ennå ikke tatt direkte stilling til det, men domstolsprøvingen ved alminnelige gyldighetssøksmål skal, etter plenumsdommen i Rt. 2012 s. 1985, som hovedregel skje på grunnlag av rettsfakta på vedtakstidspunktet. I HR-2019-2400-A avsnitt 39 er det videre uttalt at «domstolenes prøving av et forvaltningsvedtak i en straffesak bør være den samme som i en sivil sak» og at «[u]tfallet av prøvingen av vedtakets gyldighet […] heller ikke [bør] være påvirket av hvilken prosessform spørsmålet kommer opp i».

Er det godt grunnlag for å forstå HR-2019-2400-A og Rt. 2012 s. 1985 i sammenheng, slik at også den prejudisielle gyldighetsprøvingen i straffesaker skal ta utgangspunkt i situasjonen på vedtakstidspunktet og ikke på handlingstidspunktet?

Borgarting lagmannsrett og staten ved Justis- og beredskapsdepartementet antok at de nevnte prøvingsnormene fra Rt. 2012 s. 1985 skal legges til grunn i straffesaken som behandles i storkammer, slik at omgjøringsbegjæring og opphevelse av vedtaket er en nødvendig forutsetning for at siktede skulle nyte godt av EØS-rettighetene.

Bør være varsomme

Generelt sett er det gode grunner til å bygge på systembetraktninger om en sammenheng mellom reglene om domstolskontroll på tvers av prosessporene. I HR-2019-2400-A fikk derfor det alminnelige beviskravet om sannsynlighetsovervekt anvendelse for faktum av betydning for den prejudisielle gyldighetsprøvingen av forvaltningsvedtakets gyldighet, ikke strafferettens strenge beviskrav. Som det sies i avsnitt 42 ville «[e]n annen løsning kunne medføre forskjellig utfall i straffesaken og den sivile saken, slik at et gyldig forvaltningsvedtak straffritt kunne neglisjeres». I så fall ville realiseringen av de interessene og formålene som hjemmelsloven (utlendingsloven) skal ivareta, kunne motvirkes.

Synspunkter om forholdet mellom prosessformene kan også tilsi at vi bør være varsomme med å legge prøvingsnormene fra Rt. 2012 s. 1985 ukritisk til grunn ved prejudisiell prøving i straffesakssporet, noe allerede HR-2019-2400-A selv også bærer bud om: I avsnitt 43 flg. lar Høyesterett den særlige kompetansebegrensningen i straffeprosessloven § 306 annet ledd få anvendelse i straffesaker, og i avsnitt 47 sies det at det muligens også «kan tenkes andre unntak fra utgangspunktet om at domstolenes prejudisielle prøving av forvaltningsvedtaks gyldighet i straffesaker skjer etter de samme regler som ved et sivilt søksmål om gyldigheten».

Harmonerer dårlig

Spørsmålet om det er vedtaks- eller handlingstidspunktet som bør legges til grunn i straffesakssporet tvinger uansett til refleksjon om hva som er den underliggende begrunnelsen for rettssetningen fra Rt. 2012 s. 1985 om at gyldighetsprøvingen i sivile saker i alminnelighet skal ta utgangspunkt i situasjonen på vedtakstidspunktet. I hovedsak bygger vel dette på forestillinger om funksjons- og maktfordeling mellom domstoler og forvaltning samt antagelser om hva som vil bidra til en hensiktsmessig behandling av forvaltningssaker.

Dette kan begrunne at gyldighetsprøvingen i sivile saker skal bygge på vedtakstidspunktet, men i seg selv gir det neppe grunn til å kaste folk i fengsel. Det å la den prejudisielle prøvingen i straffesakssporet bygge på forholdene på vedtakstidspunktet vil i hvert fall fremstå som betenkelig under bestemte forutsetninger: Hvis det gitt situasjonen på handlingstidspunktet kan slås fast som sikkert at det materielle grunnlaget for vedtaket har sviktet slik at det ikke under noen omstendighet kunne blitt opprettholdt etter sitt innhold, representerer handlingen objektivt sett ingen fare for de interessene og formålene som hjemmelsloven skal ivareta.

I en slik situasjon harmonerer det dårlig med strafferettslig tenkemåte og rettsstridsbetraktninger å la rettssetningen fra Rt. 2012 s. 1985 få anvendelse for den prejudisielle gyldighetsprøvingen i straffesakssporet. En ærligere begrunnelse for et straffansvar for slike tilfeller kan være å etablere en (straffesanksjonert) forvaltningsrettslig lydighetsplikt, enten ved lovgivning (for eksempel hvis kontroll- eller effektivitetshensyn tilsier det) eller per fortolkning (hvis det er rettskildemessig dekning for det), eller å ty til strafferettens lære om utjenlig forsøk, så langt den rekker.