Jeg oppfatter Stavang slik at han mener skadeserstatningsloven § 3-9 gir anvisning på en framgangsmåte som innebærer at ved neddiskontering av det framtidige tapet, skal det tas hensyn til den risiko som knytter seg til den inntektsstrømmen som skal erstattes (den kontrafaktiske inntekten).
Loven bruker den bestemte formen nåverdien, som jo er dagens verdi av en framtidig kontantstrøm. Økonomisk teori har sin metode for å finne denne nåverdien.
I jussen er metoden annerledes. Den framtidige tapet som skal neddiskonteres, blir her bestemt gjennom overvektsprinsippet. Det beløpet som så framkommer, må vi skyve tilbake i tid, altså finne nåverdien av, som er det uttrykk som er brukt i skadeserstatningsloven § 3-9.
Nåverdien av dette beløpet fastsettes uavhengig av den usikkerhet (risiko) som knytter seg til det tapsbeløpet som i jussen er fastsatt gjennom overvektsprisnippet. Nåverdien fastsettes med bakgrunn i skadelidtes tapsbegrensningsplikt som innebærer en forventning om at skadelidte skal gjøre erstatningsbeløpet rentebærende. Eller sagt på annen måte: Beløpet forventes plassert slik at det gir en fremtidig avkastning.
Det er størrelsen på denne renta (avkastningskrav) som er bestemmende for nåverdien av det framtidige tapet. Uttrykket nåverdien slik det er brukt i skadeserstatningsloven § 3-9, gir følgelig ikke anvisning på en annen metodebruk enn den som Høyesterett har fulgt i storkammesaken.
Påstand om «overkompensasjon»
Dette leder meg til et annet forhold i Stavangs artikkel og som også Dæhlin tar opp, nemlig en påstand om at 2,5 prosent kapitaliseringsrente i personskadesaker kan gi «overkompensasjon» ettersom Høyesterett har konkludert med at 4 prosent realrente er noe «alle» kan oppnå ved å kontakte den lokale banken.
Jeg vegrer meg for å bruke uttrykket kompensasjon for å beskrive framgangsmåten ved fastsettelse av kapitaliseringsrenta. Uttrykket kan gi inntrykk av vi står overfor et på forhånd fastsatt tapsbeløp og at det er størrelsen på dette beløpet som er med på å bestemme hva som er «riktig» kapitaliseringsrente. En slik ordbruk er riktignok i samsvar med økonomisk teori, hvor man bruker uttrykk som over- og underkompensasjon dersom avkastningskravet ikke tar opp i seg den usikkerhet som knytter seg til den kontrafaktiske inntekten. Men i jussen er altså metoden en helt annen.
Heller ikke gir Grunnloven § 105 spesielle rammer for fastsettelsen av kapitaliseringsrenta. I storkammeravgjørelsen dreier det seg om moderat risikotaking ved plassering av erstatningsbeløpet i en kombinasjon av bank (sikker plassering) og i indeksfond (usikker plassering). Kanskje ville vi sagt at det er i strid med grunnlovsvernet om tilpasningsplikten ble strukket så langt at skadelidte måtte forventes å plassere erstatningsbeløpet til en avkastning som ikke var oppnåelig. Men der er vi ikke.
Påstand om at inntekten fra skogbruket er «sikker»
Et gjentagende postulat er at avkastningskravet i skogbruket er på 2,5 prosent. Hvis inntekten fra skogbruket er sikker, slik advokat Dæhlin påstår, ville det vært grunn til å forvente at avkastningskravets størrelse er bestemmende for skogeiers avvirkningsprofil.
Sammenhengen mellom avkastningskrav og avvirkningsprofil er denne: På et tidspunkt vil den gjennomsnittlige årlige tilveksten i et skogbestand gi en verdi som er lavere enn det rentekravet (kalkulasjonskravet/avkastningskravet) som skogeieren eventuelt opererer med. Da er skogen i økonomisk forstand hogstmoden. Ikke engang Statskog – landet største skogeier – driver skogen basert på et på forhånd fastsatt avkastningskrav.
En krevende øvelse
Det er den såkalte kapitalverdimodellen som ligger til grunn for økonomenes fastsettelse av avkastningskravet. Risiko er sentral ved fastsettelse av et slikt krav (egentlig forventning om fremtidig avkastning).
For å finne mål på risikoen må man gå veien om de statistiske begrepene standardavvik, forventning og varians. Det er utviklet en vitenskapelig teori rundt disse begrepene som fyller sitt innhold gjennom det perfekte markedet hvor det ingen begrensning er på konkurransen. Et slikt perfekt konkurransemarked finner vi verken i landbruket eller i skogbruket.
Forutsetningene for å bruke kapitalverdimodellen som grunnlag for å fastsette et avkastningskrav i skogbruket er derfor ikke tilstede. Dette er også bemerket i det såkalte Grytten-utvalget (NOU 2022:14 Inntektsmåling i jordbruket) som konkluderer med at modellen har svært begrenset relevans for vurdering av kapitalavkastningskrav i jordbruket.
Både Stavang og Dæhlin må forstås slik at de mener økonomenes måte å beregne et økonomisk tap på gir et «riktigere» resultat enn den metoden Høyesterett bruker.
Når kapitalverdimodellen er lite anvendbar, er det mitt syn at det rettslige overvektsprinsippet er minst like treffsikkert som den økonomiske modellen som i mange tilfeller forsøker å kamuflere usikkerheten ved en framtidig inntektsstrøm ved å operere med et fingert avkastningskrav. Høyesteretts metode er i alle fall etterprøvbar og forankret i gjenkjennelig juss.
