For første gang på en mannsalder behandlet Stortinget i går et forslag om å kreve innsyn i interne dokumenter hos regjeringen etter Grunnloven § 75 f). Kravet gjaldt innsyn i et internt referat fra et møte mellom NAV-direktør Sigrun Vågeng og statsråd Anniken Hauglie, som regjeringen har nektet å overlevere. Representantene fra Venstre, Krf, Høyre og Frp stemte mot forslaget, og det ble dermed nedstemt.
I flere innlegg og saker den siste tiden har regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og UiO-professorene Christopher Conrad Eriksen og Ingunn Ikdahl diskutert Stortingets rett til å kreve innsyn i interne dokumenter for regjeringen etter Grunnloven § 75 f. De er enige om at Stortinget i plenum kan kreve innsyn i interne dokumenter for regjeringen med hjemmel i Grl. § 75 f, men diskusjonen bør ikke stoppe der. Stortingets innsynrett etter Grunnloven § 75 f) må ikke reduseres til et spørsmål om ja eller nei, alt eller ingenting. Spørsmålet er ikke bare om Stortinget har en innsynsrett, men hvor langt innsynsretten rekker.
Kan være begrenset
Til langt utpå 1900-tallet var den alminnelig oppfatningen blant statsrettsjurister at Grunnloven ikke ga Stortinget rett til å kreve innsyn i interne dokumenter hos regjeringen. Etter hvert har utviklingen i statspraksis beveget seg slik at Grunnloven i dag må forstås å gi Stortinget rett til innsyn i interne dokumenter. (For den interesserte har jeg skrevet nærmere om utviklingen her og her). Dessverre har det nærmere innholdet i innsynsretten i liten grad vært drøftet og diskutert. Etter min oppfatning er innsynsretten begrenset, og jeg peker her på to dokumentkategorier jeg mener regjeringen kan nekte Stortinget innsyn i.
Stortingets innsynsrett kan være begrenset der det å kreve innsyn vil være et uberettiget inngrep i de oppgavene som Grunnloven legger til regjeringen (de såkalte kongelige prerogativer). Det ligger for eksempel til Kongen og statsministeren, ikke til Stortinget, å utpeke regjeringens medlemmer, jf. Grl. § 12. Vi kan forestille oss at stortingsflertallet nå, like etter FrPs nylige uttreden av regjering, krevde innsyn i alle interne dokumenter hos Statsministeren om utnevnelse av nye statsråder. Det kunne kanskje vært gull for et stortingsflertall (og journalister) som vil stikke kjepper i hjulene for en mindretallsregjering, men det ville vært et inngrep i maktfordelingen på en måte som Grunnloven etter mitt syn er til hinder for.
Interne diskusjoner
En annen kategori der jeg mener Stortingets innsynsrett etter Grl. § 75 f er begrenset, er når en statsmakt vurderer hvordan den skal forholde seg til uenighet med en annen statsmakt. Dette følger også av Grunnlovens maktfordeling. Et eksempel er om stortingsflertallet fremmer et tvilsomt krav mot regjeringen, for eksempel et tvilsomt innsynskrav eller en tvilsom instruks. La oss si Dalai Lama-saken dukker opp igjen, ved at han kommer på nytt besøk til Norge. Utenriksministeren vil ikke møte Dalai Lama i frykt for å forsure forholdet til Kina, men stortingsflertallet samler seg om en instruks til regjeringen om at utenriksministeren må møte Dalai Lama. Da må regjeringen kunne diskutere internt hvordan den skal forholde seg til denne instruksen, uten at stortingsflertallet kan kreve å føre oppsyn med regjeringens interne diskusjon. En slik intern diskusjon må da også kunne gjøres med bruk av skrevne dokumenter, som stortingsflertallet ikke kan kreve innsyn i ved simpelt plenarvedtak. (Innsynsretten for Stortingets ansvarskommisjon er et annet spørsmål, jf. riksrettergangsloven § 30 flg.).
Sistnevnte kategori kan være relevant også i NAV-saken. I NAV-saken har ikke bare referatet fra møtet mellom NAV-direktør Sigrun Vågeng og statsråd Anniken Hauglie vært diskutert. Det har også vært diskutert om Stortinget kan kreve innsyn i rådene fra Regjeringsadvokaten til regjeringen. Om skandalen skulle eskalere, og stortingsflertallet faktisk vedtar en innsynskrav i Regjeringsadvokatens råd, kan det hende de møter stengte dører, og det rettmessig. Gjelder rådene hvordan regjeringen bør forholde seg til innsynskrav fra Stortinget etter Grl. § 75 f), vil det etter mitt syn være berettiget av regjeringen å nekte å utlevere dokumentet eller de deler av dokumentet som gjelder nettopp dette.
Jeg mistenker at den uklare rettstilstanden på dette feltet svekker Stortingets kontrollmyndighet i praksis, fordi politikerne blir redde for å skape presedenser som ikke er holdbare over tid, noe som var en bekymring i både NAV-saken og SSB-saken. Ved å tenke grundigere om Stortingets kontrollfunksjon bør man kunne redusere risikoen for å skape uønskede presedenser, og man kan forhåpentlig få en mer effektivt kontroll.
