Internettselskapene må utlevere navn på hvem som har delt piratkopier av filmer

Rettsavgjørelser fra Høyesterett kunngjøres normalt offentlig mer eller mindre samtidig som partene blir orientert. Onsdag skjedde det imidlertid et uvanlig unntak fra denne regelen. Først seks måneder etter at avgjørelsen var avsagt, ble kjennelsens eksistens gjort offentlig.

Saken dreier seg om at eieren av opphavsretten til en rekke piratkopierte filmer, selskapet Copyright Management Services Ltd, i 2016 krevde bevissikring hos nettleverandører, basert på IP-adressene som er brukt til å dele filmene. For å finne ut hvilken person som befinner seg bak en IP-adresse på internett, må man ha innsyn i teleselskapenes filer. Denne informasjonen er underlagt taushetsplikt etter ekomloven.

Spørsmålet har vært om opphavsrettskrenkelsen var stor nok til å forsvare et unntak fra den normale taushetsplikten. Først nå, åtte år etter at begjæringene ble levert, og et halvt år etter at de fikk medhold i Høyesterett, er altså resultatet offentliggjort.

Spesialregel

Årsaken til den spesielle fremgangsmåten, er at det for akkurat denne type saker finnes en spesialbestemmelse om forsinket offentlighet. Når nettleverandører blir pålagt å utlevere navn, så plikter de nemlig også å informere abonnenten om at navnet deres er utlevert. Da regelen ble laget for ti år siden, mente man at rettsavgjørelsen ikke burde være offentlig før abonnentene hadde fått denne beskjeden, eventuelt senest seks måneder etter domsavsigelse. Regelen har en parallell i bevissikringsreglene i tvisteloven.

I forarbeidene til bestemmelsen om utlevering av navn på abonnenter, skrev departementet at det ikke fant det «hensiktsmessig å foreta en ytterligere presisering av hvilke vurderingskriterier som skal vektlegges» i avveiningen mellom behovet for utlevering og behovet for taushetsplikt etter ekomloven. «Etter departementets syn er det derfor naturlig at den nærmere grensedragningen og hvordan bestemmelsen skal forstås i et konkret tilfelle, avgjøres av domstolene», het det i proposisjonen.

Frem til nå har spørsmålet aldri vært behandlet av Høyesterett. Opprinnelig dreide det seg om rekke begjæringer om tilsammen mer enn 20.000 IP-adresser. Tingrettens avgjørelse i saken kom i 2018, og lagmannsrettens avgjørelse kom i 2019. Lagmannsretten ga bare delvis medhold, og påla nettselskapene å utlevere navn på 2353 brukere.

Høyesteretts ankeutvalg henviste saken behandling i februar 2020, men saken ble deretter stanset, i påvente av en verserende sak i EU-domstolen. Først i desember 2021 ble forhandlingene gjennomført i Høyesterett, og avgjørelsen falt 8. februar 2022.

Ettersom saken er blitt så gammel, ble den behandlet etter den gamle åndsverkloven. Den aktuelle bestemmelsen, § 56b femte ledd, er imidlertid videreført uten materielle endringer i den nye lovens § 87 femte ledd.

– Viktig å få avklart

Nå, seks måneder senere, er altså resultatet kjent. I kjennelsen skriver Høyesterett:

«For å kunne kreve bevissikring, er det et grunnvilkår at det er sannsynliggjort at det foreligger en opphavsrettskrenkelse av et visst omfang. Er dette konstatert, er rettighetshavernes interesse som utgangspunkt mer tungtveiende enn brukernes interesse i hemmelighold. Loven oppstiller etter sin ordlyd ikke krav om kvalifisert overvekt.

(...)

Rettighetshaverens interesse må alltid avveies mot brukers interesse. Interesseavveiningen kan variere fra sak til sak. Rettskildene gir ikke grunnlag for en generell angivelse av hva som skal til i ulike typetilfeller. Men fordi brukerne er ukjente når interesseavveiningen foretas, vil også deres individuelle interesser i alminnelighet være ukjente. Domstolene er derfor henvist til å ta i betraktning deres generelle interesser, med mindre det gis opplysninger som peker mot at også særskilte individuelle interesser gjør seg gjeldende.»

– Det var viktig å få avklart de prinsipielle spørsmålene i denne saken, og min klient er tilfreds med å ha vunnet frem med sitt syn, sier Kyrre Eggen, som representerte CMS i saken.

Tross seieren måtte CMS i underinstansene dekke internettselskapenes sakskostnader på nesten tre millioner kroner, etter hovedregelen i tvl § 28-5. For Høyesterett ble imidlertid selskapet tilkjent 600.000 kroner. Nettselskapene har vært representert av Rune Opdahl fra Wiersholm, som ikke har anledning til å kommentere avgjørelsen.

Kjennelsen finner du her.

Rett24 retter: I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det feilaktig at CMS ble tilkjent sakskostnader for alle tre instanser.