I mange tilfeller er det nok gode grunner til å standardisere bøter. Det ivareta effektivitet, likebehandling og resten av den vanlige leksa. Satsene bør likevel være på et nivå som sikrer forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff, og samtidig ikke er urimelig tyngende for den domfelte. Når standardsatsene er så høye som i f.eks. XR-sakene, må det være rom for individuell tilpasning.

En 22-åring som benytter seg av ytrings- og forsamlingsfriheten sin ved deltakelse i fredelig sivil ulydighet, risikerer i dag en bot på kroner 20.000 i henhold til XR-dom 1. Hvis denne 22-åringen er jusstudent med full studiestøtte fra Lånekassen på ca. kroner 151.000 årlig, utgjør denne boten ca. 1,5 ganger brutto månedslønn.

Les også: Extinction Rebellion-dommene: Ulik straff for like handlinger

Evneprinsippet

Hadde jusstudenten i stedet valgt å kjøre i ruspåvirket tilstand, hadde han fått en bot i tillegg til betinget eller ubetinget fengsel. Boten hadde da, i henhold til fast utmålingspraksis, mest sannsynlig endt på kroner 10 000. Dette fordi den strenge utmålingspraksis med bøter på halvannen gang brutto månedslønn ikke alltid vil være rimelig. Her er det derfor innført en sikkerhetsventil mot det urimelige.

Dette er et utslag av evneprinsippet. Evneprinsippet er lovfestet i straffeloven § 53 andre avsnitt. Ved utmåling av bot skal påtalemyndigheten og domstolene legge vekt på den enkeltes økonomiske evne.

Både i lovforarbeider og i rettspraksis er det åpnet for standardisering av bøtesatser. Eksempelvis ved såkalte masseovertredelser i trafikken. Lovforarbeidene omtaler også rene «markeringsbøter», altså bøter som gis med formål å markere at det foreligger et straffbart forhold.

En bot på kroner 20.000 er ingen slik markeringsbot. Bøtenivået tar heller ikke høyde for en viktig reservasjon i lovforarbeidene, nemlig at «disse bøtene må være slik at de ikke blir urimelig tyngende for dem med svak økonomi».

Ikke blitt hørt

Jeg har selv anført at evneprinsippet må få anvendelse når det er snakk om bøter i den størrelsesorden det er snakk om i XR-saker. Dette har jeg foreløpig ikke blitt hørt med. Det vises gjerne til likebehandlings- og effektivitetshensyn. Dessuten vil Statens innkrevingssentral innvilge delbetaling, så det blir bare snakk om noen hundrelapper i måneden.

Den mindre bemidlede skal altså føle på straffen lengre enn andre, i form av månedlige lønnstrekk i flere år. Kan man fortsatt kalle det likebehandling da?

Påtalemyndigheten og domstolene bør ikke kunne bortforklare en urimelig høy bot med at urimeligheten repareres i ettertid av en raus inndriver. En ny sofa til 100.000 koster fortsatt 100.000 hvis man kjøper den på avbetaling.

Er boten urimelig høy, så er den urimelig høy. I så fall skal den settes ned i medhold av evneprinsippet. Det står i loven.