Høyesterett har siden 2022 behandlet flere straffesaker knyttet til demonstrasjoner utført av medlemmer av bevegelsen Extinction Rebellion (XR). I XR 1 fra 2022 ble domfellelsene mot to demonstranter opprettholdt, og bøtene skjerpet til 18 000 kroner for hver, etter fradrag for frihetsberøvelse. 

Høyesterett tok utgangspunkt i politiets bøtedirektiv for «masselovbrot». Førstvoterende fremholdt at Høyesterett måtte «fastsetja det retten meiner er korrekt straff». Likevel ble bøtene fastsatt «om lag som etter dei skjerpa satsane» i politiets bøtedirektiv for ordensforstyrrelser og for ikke å etterkomme politiets pålegg. Allmennpreventive hensyn tilsa «ein markert og følbar reaksjon». Høyesterett bemerket at prinsippet om å ta hensyn til lovbryterens økonomiske evne «får mindre vekt, men det er god grunn til å standardisere bøtesatsane ut frå effektivitets- og rimelegheitsomsyn ved masselovbrot».

I XR 2 fra 2023 var den siktede blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse under én demonstrasjon, og hun ble frifunnet for dette forholdet. Høyesterett fastsatte boten for et annet brudd på politiloven til 7 000 kroner etter fradrag for frihetsberøvelse.

I en helt ny dom har Høyesterett fastslått at lovlige pågripelser ble «uforholdsmessige noe tid etter ankomsten på politihuset og de etter hvert ble ført inn i fengselsceller, hvor de satt til løslatelsen». Demonstrantene ble frifunnet. Den ene demonstranten ble dømt til bot på 23 000 kroner for tre andre aksjoner, under henvisning til XR 1-dommen. 

Straff etter økonomisk evne

Høyesterett har altså i dommene fra 2023 og 2024 sett med milde øyne på demonstranter som blir utsatt for ulovlig frihetsberøvelse. Men for demonstranter som ikke blir frifunnet, er straffutmålingen nokså kontant. 

En bot på mange tusen kroner vil være merkbar for de fleste. Men det er stor forskjell på belastningen etter om den botlagte har høy eller lav inntekt. En standardisert bot fører til vesentlig ulikhet for loven. Den allmennpreventive funksjonen vil også være helt ulik for den rike og den fattige. En bot som er forholdsmessig – eller kanskje mild – for en velsituert demonstrant, kan ramme en ubemidlet demonstrant hardt. Straffeloven § 53 andre ledd er altså et utslag av et prinsipp om forholdsmessighet mellom handling og straff.

Spørsmålet er om det er rimelig å behandle slike saker som «masselovbrot». Selv om det er en del bøteleggelser for ulovlige demonstrasjoner, er det neppe et helt uoverkommelig antall. Og i lys av rettspraksis må påtalemyndigheten uansett undergi hver sak med frihetsberøvelse en individuell vurdering av om det er grunnlag for straffansvar. Dette vil uansett kreve mer konkrete vurderinger enn saker om «fyll og bråk». Hensynene bak bøtedirektivene bør derfor ikke slå gjennom mot lovens ordlyd.

Faren for soning av fengselsstraff

Når domstolene ser bort fra den siktedes økonomiske evne, øker risikoen for at han eller hun ikke klarer å betale boten – og dermed må gjøre bøtetjeneste eller i verste fall sone i fengsel. Riktig nok skal påtalemyndigheten vurdere om den botlagte har evne til å betale boten, men den subsidiære fengselsstraffen kan likevel sones når allmenne hensyn tilsier det. I lys av Høyesteretts uttalelse i XR 1 om allmennpreventive hensyn er det en betydelig risiko for at en ubemidlet, botlagt demonstrant må sone i fengsel for å ha forsøkt å gjøre verden til et bedre sted.

En bot rammer ikke bare den botlagte, men også dennes barn og partner. Her bør domstolene ikke abdisere for påtalemyndighetens bøtedirektiver, men «fastsetja det retten meiner er korrekt straff» - og slik at boten fastsettes etter økonomisk evne.