«Jeg er ikke så sikker på at Stortingets administrasjon har misforstått»

Ropstadsaken har satt søkelys på skattemessige forhold for stortingsrepresentanter. Særlig spørsmål om fri bolig har vært tema. I pressen er det kommet frem at Stortinget ikke har innberettet fri bolig, selv om representanten ikke har hatt utgifter i bostedskommunen. Senest i Aftenposten den 30. september er det hevdet fra enkelte at det er et krav om at skattyter har hatt utgifter til to boliger. Etter min mening er de særreglene som gjelder for stortingsrepresentanter i stor grad utelatt i debatten. Jeg er ikke så sikker på at Stortingets administrasjon har misforstått.

Innledningsvis understrekes at mine rettslige betraktninger om regelverket er generelle. Jeg kan selvsagt ikke ta stilling til de konkrete sakene som er behandlet i pressen.

Hovedregel: Full skatteplikt

Etter skatteloven er enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet skattepliktig. Såkalte naturalytelser vil også være omfattet av skatteplikten med mindre noe annet fremgår av loven. Fri bolig som ytes i anledning arbeidsforholdet, vil være en skattepliktig ytelse med mindre det er unntak i lov eller forskrift.

Unntak for pendlere

I skatteloven § 5-15 er det en rekke unntak fra skatteplikten. Etter første ledd bokstav q er det på visse vilkår unntak for arbeidsgivers dekning av enkelte merkostnader. Bestemmelsen lyder:

«Som inntekt regnes ikke arbeidsgivers dekning av følgende merkostnader for skattyter som av hensyn til arbeidet må bo utenfor hjemmet (pendlere):
(…)

2. Dokumentert utgifter til losji.»

For pendlere gjelder følgelig særregler. Pendlere kan få dekket «utgifter til losji» (fri bolig) skattefritt hvis vilkårene er oppfylt.

Loven bruker begrepet «merkostnad», men det er i lovteksten ikke definert nærmere hva dette innebærer. Hvis skattyter har NOK 10.000 per måned i boutgifter på hjemstedet og NOK 15.000 i måneden på arbeidsstedet vil han ha en merkostnad på NOK 15.000. Han vil også ha en merkostnad dersom han ikke har utgifter på hjemstedet. Ordlyden i lovteksten vil dekke begge tilfellene.

Når er man pendler?

Unntaket fra skatteplikten for fri bolig gjelder pendlere. Pendlere er personer som av hensyn til sitt arbeid overnatter utenfor hjemmet, det vil si utenfor den boligen som er å anses som skattemessig bosted.

Bostedskommunen er den kommunen hvor skattyter er bosatt ved utløpet av 1. januar i inntektsåret. Personlig skattyter anses bosatt i den kommunen hvor vedkommende har sitt hjem. Dette følger av skatteloven § 3-1. Det er gitt forskrifter til bestemmelsen som oppstiller særskilte regler for pendlere. Forskriften gjelder med mindre noe annet følger av loven. Hovedregelen etter forskriften er at den boligen hvor personen har sitt overveiende døgnhvile skal defineres som skattyters hjem. For mange som er i en pendlersituasjon vil dette gjerne være arbeidsstedet. En skattyter som for eksempel jobber i Oslo fra mandag til fredag, vil gjerne ha sitt overveiende døgnhvile i Oslo.

Forskriften oppstiller unntak fra regelen om døgnhvile. For såkalte familiependlere vil skattyter anses å ha sitt hjem der ektefellene eller barn er bosatt dersom denne boligen er felles. Selv om den overveiende døgnhvilen er i Oslo, vil skattyter anses bosatt på hjemstedet dersom han har familien sin der. Han kan da bli definert som pendler selv om overveiende døgnhvile er i Oslo.

For enslige pendlere er det i forskriften gitt nærmere regler. Her fremgår det blant annet at skattyter som pendler fra en kommune der han har vært bosatt i minst 3 år da pendlingen tar til, kan kreve å forbli bosatt i hjemkommunen. Her er det imidlertid blant annet et krav om at skattyter eier bolig i hjemkommunen eller har utgifter til å leie bolig i hjemkommunen.

For enslige pendlere er det følgelig i forskriften et krav om dokumenterte utgifter til hjemkommunen.

Hva gjelder for stortingsrepresentanter?

For Stortingsrepresentanter gjelder særregler. Disse særreglene er selvsagt ikke begrunnet i at stortingsrepresentanter skal behandles mer gunstig skattemessig enn andre. Stortingsrepresentanter er ikke ordinære ansatte, men har et midlertidig politisk verv. De har ikke et yrke, men et tillitsverv. De er valgt inn på Stortinget fra sine valgdistrikt. Etter Grunnloven § 63 har den som blir valgt som stortingsrepresentant plikt til å ta imot valget og utøve sitt mandat. 

Stortingsrepresentanten kan ikke velge arbeidsstedet. Han må nødvendigvis arbeide i Oslo i hele valgperioden, og vil pådra seg kostnader til reise og bolig på arbeidsstedet.

En representant kan representere et valgdistrikt hvor boutgiftene er svært lave. Hvis han ikke får dekket ekstra utgifter til losji i Oslo, vil han bli rammet økonomisk. Det er åpenbart at man av hensyn til vårt demokratiske system må ha en ordning hvor representanten blir kompensert for dette. Stortinget har derfor en ordning med fri bolig. Dette er ikke begrunnet i skatt, men hensynet til vårt demokratiske system.

Særregler om bosted

For stortingsrepresentanter gjelder særregler for hvor representanten skal anses skattemessig bosatt. Etter skatteloven § 3-1 sjette ledd skal medlemmer av Stortinget og Regjeringen, statssekretærer og politiske rådgivere anses bosatt i den kommunen der de hadde bosted før de tiltrådte. Hvis en representant bor i Lillesand og blir innvalgt på Stortinget skal han etter loven anses bosatt i Lillesand. Dette er en særregel i loven som innebærer at reglene i forskriften må vike. Denne bestemmelsen er heller ikke begrunnet i skattetilpasning. Poenget er også her at Stortingsrepresentanten gjennom sitt verv ikke skal være tvunget til å flytte fra det valgdistrikt han har sin tilknytning.

Loven oppstiller ikke noe krav om at representanten må ha boutgifter til hjemkommunene. Det er tilstrekkelig for at representanten fortsatt skal anses skattemessig bosatt i hjemkommunen at han disponerer bolig til privat bruk under opphold i kommunen.

Spørsmålet er hva det innebærer at representanten «disponerer bolig til privat bruk».

Bolig til privat bruk

I mange tilfeller vil det være uproblematisk å vurdere om kravet til disponering av bolig til privat bruk er oppfylt. Representanten vil gjerne ha bolig og familie i hjemkommunen og vil opplagt ha en bolig disponibel til privat bruk. I andre tilfeller kan imidlertid representanten være bosatt et helt annet sted enn der han blir innvalgt fra. Hvis representanten for eksempel er født og oppvokst i Oslo, men blir innvalgt fra Oppland hvor han ikke var skattemessig bosatt da han ble innvalgt, kan representanten selvsagt ikke melde flytting til Lillehammer og bli pendler. 

Spesielt for yngre representanter kan det bli et spørsmål om han har en bolig til disposisjon til privat bruk. I 1997 vurderte Finansdepartementet et tilfelle hvor spørsmålet var om representantens foreldrehjem kunne anses som hans registreringsmessige og skattemessige bosted. Representanten hadde solgt boligen på hjemstedet og etablert seg i Osloområdet med familie og bolig. Representanten overnattet forholdsvis regelmessig i foreldrehjemmet ved politiske besøk i distriktet.

Departementet la til grunn at representantens foreldrehjem i prinsippet kunne godtas som registreringsmessig bosted, men det måtte stilles enkelte krav. Ingen av kravene som departementet setter hadde noe med kostnader å gjøre. Det var følgelig ikke noe krav at representanten skulle betale foreldrene for disponeringen av boligen. Det avgjørende for departementet var om representanten hadde adgang til å bruke foreldrehjemmet til overnatting og opphold når det passet representanten å besøke hjemdistriktet. Det var også en forutsetning at representanten ikke var avhengig av invitasjon eller samtykke fra foreldrene for å kunne benytte foreldrehjemmet. Departementet forutsatte at representanten kunne fremlegge dokumentasjon som underbygget at vilkårene var oppfylt. En erklæring fra foreldrene kunne være nok.

Uttalelsen fra Finansdepartementet er fulgt opp i ligningspraksis.

Konklusjon

Konklusjonen er følgelig at en stortingsrepresentant med hjemmel i loven kan kreve å forbli bosatt i det distrikt han var bosatt på det tidspunktet han ble valgt inn på Stortinget. Dette gjelder også dersom han har etablert seg i osloområdet. Formålet med reglene er ikke å gi særskilte skattegunstige ordninger, men hensynet til det politiske vervet representanten har påtatt seg.

Den skatterettslig konsekvensen av at representanten er bosatt i hjemkommunen han er valgt fra, er at representanten kan få pendlerstatus. Hvis de øvrige vilkårene for pendlerstatus er oppfylt, kan fri bolig i det konkrete tilfellet være en skattefri fordel. Da vil det heller ikke være innberetningsplikt.

Det er etter min mening ikke riktig å konkludere med at fri bolig er skattepliktig fordi representanten ikke har hatt kostnader til bostedskommunen.