Som en følge av dette ønsker jeg å beklage både offentlig og direkte til den berørte kvinnen.

En effekt av å være mikroredaksjon, er at alle redaksjonelle beslutninger starter og stopper hos meg – på godt og vondt. Jeg tenkte derfor å benytte all denne middels velkomne oppmerksomheten til å gjennomgå hvor kortslutningen oppsto. Mest til lærdom for Rett24, men også kanskje for andre interesserte. Preker man åpenhet får man praktisere åpenhet.

Rett24 er en nisjeavis for jurister. I høst har det i denne sfæren versert stadig hyppigere rykter om denne aktuelle saken. At situasjonen hadde offentlighetens interesse var ganske åpenbart. Jens E. A. Skoghøy har en helt spesiell posisjon i norsk rettspleie, både som rettskilde og som sentral person i den øverste statsmakten.

Mens Rett24 småfiklet med hvordan denne litt vanskelige saken kunne løses, gikk ukene. Så gikk det som det måtte gå når man grubler for mye og handler for lite: Du blir slått. Til min redaksjonelle skrekk tikket det onsdag sist uke inn tips om at saken var ute. Det skjedde i nettavisen iTromsø, som dekker Skoghøys hjemby. Og det er i de påfølgende timene etter dette at det gikk helt galt i Rett24.

Jeg kan med én gang opplyse ikke-journalister blant leserne om at du ikke begynner i denne bransjen uten en solid dose konkurranseinstinkt i blodet. I alle målgrupper var dette en nyhetssak, men for akkurat Rett24s målgruppe var det en særdeles stor sak. Dermed startet det meget raske arbeidet med å bli minst mulig slått. Altså å få saken ut så fort som mulig.

Det er i slike situasjoner vanskelig å overdrive viktigheten av å ha redaksjonelle medarbeidere rundt seg, som kan utfordre idéer, perspektiver og formuleringer. I mitt tilfelle var jeg av den helt feilaktige oppfatning at jeg hadde gjort nok for å forsøke å få fatt i den anklagede kvinnen for å høre hennes side av saken. Dette blant annet i lys av at hun ikke var identifisert ved navn, samt andre opplysninger i saken. Dette var åpenbart ikke korrekt, men alarmklokken over å bli slått overdøvet de andre alarmklokkene. I journalistisk krevende situasjoner hender det jeg kontakter erfarne kolleger for å bruke en second brain. Det gjorde jeg ikke denne gangen. Det er ikke så mye mer å si om det.

Jeg registrerte at heller ikke iTromsø hadde fått fatt i henne, men enset i farten ikke at de klokelig hadde tatt bort det elementet i saken som pekte direkte mot ektefellen, slik at saken kunne forsvares. Jeg hadde nok sluppet å skrive denne teksten om jeg ikke overså den potensielle inspirasjonen som lå i en slik vurdering.

Jeg har i flere intervjuer, både i fagbladet Journalisten og til VG, forsvart vurderingen jeg gjorde. Disse forsøkene på etterrasjonalisering var nok oppriktige fra min side, men likevel ikke mindre feilslått enn den opprinnelige vurderingen om å publisere hele historien uten først å gjøre nok for å skaffe tilsvar. Den opprinnelige artikkelen ble forøvrig oppdatert med kvinnens senere uttalelser, slik at hennes versjon kom med, slik den skulle vært fra starten av. Mitt ønske om kontakt, og om å beklage, er også forsøkt formidlet direkte til henne.

Når Rett24 først skulle tråkke feil, så er jeg ikke mindre forfengelig enn at jeg gjerne skulle sett det skje i en mindre spektakulær sak enn akkurat dette. Kortslutningen gjelder dessuten den kanskje mest banale feilen i hele Vær Varsom-plakaten, nemlig manglende imøtegåelse etter punkt 4.14. Denne regelen er en bærebjelke i journalistikken.

En klage til Pressens Faglige Utvalg, om noe slikt på et senere tidspunkt skulle dukke opp, vil kunne behandles på første møte, uten tidkrevende tilsvarsrunder. Jeg beklager at det pressefaglige arbeidet i denne saken ikke holdt det nivået jeg som publisist ønsker at det skal holde.