«Jeg har selv opplevd en klient som skulle ha seg frabedt en kvinnelig advokat»

Han er noe midt i mellom en velkledd raddis og en vestkant-hippie. Eller kanskje bare en surfer med advokatkappe. Jon Matti Wessel-Aas vil dessuten legalisere narkotika. Hasjen skal bort fra gata og inn på polet. Det er visst ikke standard hyllevare advokatene har valgt til leder denne gangen.

Han lener seg tilbake i den lave skinnstolen og legger føttene på skammelen. Fingrene trommer mot læret, og det føles litt som å være i Skavlans studio.

Der de fleste i denne bransjen har lenke og urverk, har den nye lederen av Advokatforeningen et armbånd av seilerline. En symbolsk taustump fra seilbrettet, til lange novemberdager.

– I dagens virkelighet er det verken grunn til å kvotere inn kvinner eller menn i foreningen.

Valgkomitéen hadde innstilt Hjort-partner Kristin Veierød som ny leder av Advokatforeningen. Jon seilte inn som motkandidat bare noen dager før valget. Det vakte reaksjoner. «Nå må gutta ta seg sammen», sa Berit Reiss-Andersen til Advokatbladet. Hun mente foreningen heller burde ta imot sin tredje kvinnelige leder på 112 år.

Men Jon ble kjeppen i hjulet for for den visjonen.

Kvalifikasjon foran kjønn

Kjønnsbalansen i Advokatforeningen er jevn, sier han, og mener man derfor må velge etter kvalifikasjon, ikke kjønn. Men han innrømmer samtidig at kvinner ellers i bransjen faller av på veien mot toppen. Han mener det har med arbeidsvilkårene å gjøre. Og kanskje rester av gamle holdninger, fra den tida da gutteklubbene rådet – både blant partnere og klienter.

– Jeg har selv opplevd en klient som skulle ha seg frabedt at en kvinnelig advokat betjente saken hans. Og bare så det er sagt: Da fraba jeg meg vedkommende som klient også. Men det er ikke foreningens oppgave å fortelle medlemmene hvordan de skal organisere virksomhetene sine. Det må de finne ut selv. Men vi kan være fasilitator for diskusjonene, og bidra med gode forslag.

I hjørnet står en yuccapalme. Han fikk den da Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ikke hadde plass til den lenger, og la den ut på twitter.

– Jeg hentet den med pickupen. Tenkte at en sikkerhetsklarert palme med taushetsplikt passet utmerket på et advokatkontor.

Rotløs ungdom

Da Jon var åtte, og familien returnerte til Oslo, hadde han bodd i fire forskjellige land, på omlag femten ulike adresser. Oslo, Toronto, New York og London. Moren var finlandssvensk, faren norsk, og de flyttet dit jobb og studier tok dem. I Finland kaller de ham forresten Matti, men her hjemme går det mest i Jon.

I Oslo vokste han opp på Riis, midt i Heming-land. Drev med kombinert om vinteren, og brettseiling om sommeren. Men som sekstenåring i 1983 bar det ut igjen. Til Wales, for å gå på internasjonal skole.

Internasjonal fred gjennom internasjonal forståelse, var skolens idealistiske mantra. Ungdom fra hele verden møttes for å gå på gymnas og spille Rugby sammen midt under den kalde krigen. Israelere og palestinere, amerikanere og sovjetrussere. Og altså brettseileren Jon, som skulle få nytte av ferdighetene på vannet. Skolen hadde nemlig ansvar for å passe på 30 kilometer av den walisiske kysten. De var delt opp i redningsgrupper, noen kjørte redningsbåt, andre rappellerte i klippene. Selv var han på gruppa som het Beach rescue. De rykket ut ved forlis, ulykker og arbeidsløse selvmordere som hadde kastet seg i havet. Og alt dette ti år før David Hasselhoff skulle gjøre livvaktene til helter.

Noen år i London ble det også, på London School of Economics, hvor han sammen med kameratene la en plan som skulle sende dem ut på havet med enveisbillett. Mer om det senere.

#MeToo og gamle advokater

Oppveksten med så mye flytting har preget ham. På godt ved at han er åpen for at folk har ulike måter å se ting på. Men også på vondt. Da han kom hjem til Norge tidlig i tjueårene syntes han det var kjedelig her, at alle var så like, og at de var så fornøyd med seg selv.

– Den «Heia Norge-holdningen» likte jeg ikke.

Han kan fremdeles bli oppgitt over intoleransen overfor andre kulturer, men har innsett verdiene ved det norske systemet også.

– I motsetning til i Sverige, har vi ikke sett noe metoo-oppgjør i den norske advokatbransjen. Tror du man har gjort det som er nødvendig?

For første gang stanser Jon opp. Tenker seg om før han legger ut i dette farvannet hvor han nå altså har blitt både styrmann og gallionsfigur.

– Advokatbransjen er ikke unntatt, sier han. Og han tror ofrene ofte ikke tør å å stå fram.

– Det er noe med innretningen av systemet som gjør det lite befordrende å lage bråk. Er du i en bransje hvor veien opp avhenger av at noen over deg trekker deg fram, og gir deg anledning til å vise deg... Da tenker nok mange at de ikke vil gjøre seg upopulære.

– Er det et sykdomstegn for bransjen at så godt som ingen står fram og varsler?

Han blir stille noen sekunder igjen. Puster gjennom nesen så det store lyseblå skjortebrystet løfter seg.

– Sykdomstegn er et sterkt begrep, men det er påtagelig at så få historier har kommet fram. Det kan ikke være noe godt tegn. Men hvis dette bedrer seg uten at det skapes skandaler, så er ikke det nødvendigvis galt det heller. Jeg har selv sett en stor endring til det bedre på sammenkomster i bransjen. Det er blitt mye mindre av at man ser eldre mannlige advokater med kredittkort omgitt av unge kvinnelige jurister, som kanskje er vel så mye interessert i jobb som mannen med kortet. Den slags er det mindre av nå.

Enveisbillett med linjeakevitt

Etter et års tid på væpnet telttur i uniform i Indre Troms, skulle det altså skje: Jon og studiekameratene fra London skulle ut i verden, og på reisen skulle de skrive bok. Et kollektivt skriveprosjekt om alt det kloke de selv mente å ha forstått om livet. Med andre ord, en slik pompøs og naiv idé som bare unge menn kan komme på, og som er dømt til å strande.

De mønstret på et av Wilhelmsens linjeskip som fraktet akevitten over ekvator. Kost og losji i bytte mot arbeidskraft og friheten til å gå av når de selv ville. De gikk ombord i Rotterdam og ble med hele veien til Perth i Australia. Turen tok fem uker uten landgang, og da de passerte Sør-Afrika ute i bølgene et sted, var det bare tre uker til Nelson Mandela skulle bli løslatt fra Robben Island. Det visste de ikke da.

I en holk av en stasjonsvogn kjørte de langs strendene av Australias vestkyst. Surfet og forsøkte å skrive, men boka ble snart stilltiende lagt bort. Erkjennelsen tok dem en etter en, men ingen sa det høyt. Kanskje var det ikke så viktig heller.

Da pengene tok slutt fikk de jobb på en melonplantasje som ulovlige arbeidsinnvandrere. Plukket meloner på åkeren fra seks om morgenen til seks om kvelden. I førti varmegrader, sier han. 20 år senere sitter melonplukkeren i kaki og blåskjorte, og twitrer innimellom prosesskrivene.

Demokratiets skrøpelighet

Tilbake i Norge ble det juss, og siden har det gått i menneskerettigheter, personvern, medierett og opphavsrett. Og når man begynner å snakke med ham om disse temaene flyter ordene om mulig enda friere enn på hans twitter-konto. Han stanser ikke før han blir avbrutt.

– Er du bekymret for det norske demokratiet, i lys av utviklingen vi ser i land som Polen og Ungarn?

– Prinsipielt, ja. Det er naivt å tro at Norge er noe unikum som demokrati, immunt mot å brytes ned. Jeg mener vi skal være bekymret i form av at vi ikke må ta demokratiet for gitt. Det handler om alt fra små justeringer i NAVs regelverk til lovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet og forskyvning i lovgivningsmyndigheten i koronaloven. Demokratiet må beskyttes både i stort og smått, og det er viktig ikke å bli for pragmatisk.

En søppelsekk med klær

– Er du stadig antimaterialist?

Han flirer.

– Nei, nå har jeg tapt. Min siste skanse var da vi fikk oppvaskmaskin. Jeg hadde begynt i det private som partner, og innså at jeg ikke engang tok 10 prosent av oppvaskene. Da kunne jeg ikke holde igjen lenger. Det er jo bare fjolleri, men oppvaskmaskinen ble på en måte symbolet for meg. Da jeg møtte kona mi hadde jeg bare et surfebrett, platespiller, bass og en søppelsekk med klær. Men så blir man gift…

De traff hverandre under en nordisk prosedyrekonkurranse for studenter på Island, og giftet seg tidlig. Hun er dansk, og om somrene er de og de tre barna på hytta mellom sanddynene. Alle surfer, heldigvis.

– Vi er begge opptatt av ikke å gjøre oss avhengige av for høye inntekter. Reiser ikke på dyre ferier, og spiser sjelden ute.

I vinter kjøpte de nye ski, men da var det 20 år siden sist. Han understreker at han kvier seg litt for å snakke om dette. Forsikrer at dette ikke er ment som noe moralsk eller hellig.

– Hva slags bil har du?

Han trekker pusten. Den er en stor synder, forteller han. En Jeep Commander.

– Tidligere hadde jeg en pickup Mitsubishi L200 - ikke ulik de IS kjører rundt med i ørkenen.

– Hvorfor ingen klokke på armen?

– Tiden blir man minnet på overalt uansett, så den har ingen funksjon med mindre man vil bruke den som smykke.

– Ingen større filosofisk baktanke?

Han drar på det.

– I unge år hadde jeg faser der tiden ikke skulle være en faktor for meg. Men det var lenge før jeg ble familiemann. Dette er ingen protest mot tiden, nei.

– Hvilket forhold har du til tid nå?

– Mange. Blant annet lever jeg av tiden min, så noen må betale for at jeg bruker noen av mine våkne timer til å tenke.

– Når møtte du Bob Marley første gang?

– På et fly da jeg var 11 år. Familien skulle til USA, og da jeg plugget inn de dårlige øreproppene for å lytte på flightmusikken hørte jeg for første gang reggae. Ambush in the night med Marley. Hadde aldri hørt lignende. Den satte seg fast der og da, og siden har jeg dratt den med meg.

– Skal du fortsatt legalisere narkotika?

– Jeg er ingen propagandist for bruk, men for avkriminalisering særlig av de lettere stoffene. Cannabis er det for eksempel på høy tid at man avkriminaliserer, og får regulert salg av - noe lignende dagens Vinmonopol.

– Og hvordan er ditt personlige forhold til narkotika? 

Han ler godt nå.

– I motsetning til de som sier at dette er en privatsak, som det jo egentlig er, så skal jeg si at jeg jo har vært ung en gang. Cannabis har jeg prøvd. Men i dag holder jeg meg til det lovlige.

– Så det er lenge siden seneste rev?

Han smiler, nikker og svarer slik man forventer av en nyvalgt leder av Advokatforeningen:

– Ja, det er lenge siden.