Martin Nymoen skriver i sitt innlegg på Rett24 den 17. september 2025 at det er på tide med en fornyet vurdering av kompetansekravene til de bygningssakkyndige. Jeg forstår Nymoen dithen at han sikter til drøftelsene om formelle kompetansekrav stilt til bygningssakkyndige som skal gjennomføre tilstandsanalyser av boliger i forbindelse med salg. Stortinget gav en hjemmel til slik regulering gjennom avhl. § 3-10 (1) 3. pkt. Per nå har departementet avstått fra å benytte slik kompetanse til å regulere kravene til de sakkyndige – til manges skuffelse.
Det er ingen hemmelighet at en samlet bransje, herunder takstbransjens egne interesseorganisasjoner, har vært forkjempere for å regulere kravene til de sakkyndige. Argumentet har blant mange vært at regulering hever kvaliteten og sikrer et minstenivå på den faglige kompetansen. I dag er det lite regulering av hvem som kan kalle seg bygningssakkyndig, med unntak av blant annet markedsføringsloven.
Departementets håndtering
Jeg følger samtidig ikke Nymoen helt over målstreken, når han skriver at boligkjøperforsikringen har en mulighet, og kan ta ansvar for å sikre blant annet kompetansekrav til de sakkyndige. Dagens dekning innenfor boligkjøperforsikringen, i alle fall der jeg jobber, begrenser seg til krav mot selger og selgers forsikringsselskap. I svært mange tilfeller fortsetter sakene hos boligselgerforsikringen etter at kjøpers sak er ferdig – gjerne i form av regresskrav mot den sakkyndige eller mot megler.
Status i dag er dermed allerede at de sakkyndige får krav rettet mot seg, og at det etter sigende skal være snakk om svært mange krav fra boligselgerforsikringene. Departementet har foreløpig ikke latt seg påvirke av disse regresskravene. Jeg kan derfor ikke se hvordan krav også fra kjøper kan føre til at departementet endrer mening.
Få saker
Hvis kjøper skal gå direkte på den sakkyndige, vil selgers forsikring få mindre å gjøre. Samtidig vil trolig den sakkyndige få like mange krav som tidligere – bare fra kjøper i stedet for fra de bygningssakkyndige. Det er trolig riktig at enkelte kjøpere taper sitt krav mot selger, men har sitt krav mot den sakkyndige. Hvor mange saker dette er snakk om, er uklart, selv om jeg mistenker at dette er begrenset.
Hvis målet skal være å heve kompetansen til de sakkyndige, er jeg enig i at formelle krav til de sakkyndige er et steg i riktig retning. Jeg tror derimot det spiller svært liten rolle hvem som krever penger av den sakkyndige – det er i alle fall lite i departementets håndtering hittil som skulle tilsi en slik forståelse.
