I juridisk kontekst er objektivisering ofte sett på som et positivt konsept. Over hekken og ute i den store verden fremkaller ordet derimot negative assosiasjoner.

Å objektivisere en person handler om å se bort fra personens subjektivitet. Man ser bort fra det personlige og vurderer personen kun etter enkelte ytre, upersonlige kriterier. Ofte tenker vi på objektivisering som noe vi utsetter andre for. Mindre oppmerksomhet får objektiviseringen vi gjør av oss selv. Og objektivisering, det er vi jurister gode på.

Vi lærer det på studiet. Du har ikke lest mange sider pensum før du som student skjønner at kulturen verdsetter karakterer høyere enn det meste. Karakterer er den store døråpneren i arbeidslivet. Alle prater om dem hele tiden. Din vekt som student måles i karakterer. Under studiet er du omringet av tilbedelsen av karakterer. Etter hvert kan selv den mest bekymringsløse studenten miste nattesøvnen over hvordan det vil gå på eksamen. Det er lite overraskende da at mange studenter får et enøyd fokus på å oppnå høye karakterer fremfor alle andre sider av livet. Jeg tilstår gjerne at jeg selv var skyldig i et slikt fokus.

Ute i arbeidslivet blir ikke karakterene glemt, men de havner i bakgrunnen. Der er det derimot flere troféer å jakte på. Stillinger med høy status, høy inntjening, profilerte saker, rangeringer og andre fjær i hatten man kan være «stolt og ydmyk» over på LinkedIn. Det er ingen som sier til deg at du skal forfølge disse tingene, men når juristene rundt deg snakker om dem som viktige, skjønner du fort hvilke kriterier du nå måles på. For en fersk jurist som er vant til å jobbe lange dager for gode karakterer, er det en enkel overgang til å jobbe lange dager for karrieren.

Dette fokuset på jobbprestasjoner gjør noe med hvordan du ser på deg selv. Bruker du all din konsentrasjon på å forsøke å oppnå dem, behandler du dem som det viktigste i livet ditt, så vil også selvbildet ditt bli nært knyttet til oppnåelsen av disse målene. Jobben blir identiteten din. Se bare på hvordan de fleste advokater svarer på spørsmålet «Hvordan går det?». Ofte er svaret en eller annen variant av «Nei, nå er det altså så mye å gjøre på jobb.» Svaret er litt klagende, litt snikskrytende – travle dager er tross alt et tegn på god butikk.

Problemet med å objektivisere seg selv er overhodet ikke unikt for norske jurister. Jeg skal ikke engang påstå at livsstilen er feil. Den har sine fordeler. Et monomant fokus på jobbprestasjoner kan gi helt uovertruffen produktivitet. Dedikerer du livet ditt til yrket ditt, vil du trolig ha mer suksess i karrieren enn andre kan håpe på.

Årsaken til at jeg skriver denne kronikken er fordi det er lett, særlig som ung jurist, å velge livsstilen uten å ha tatt en bevisst diskusjon med seg selv om det faktisk er den du ønsker. Hvis du først har kommet inn i kulturen kan det være lett å la seg rive med. Spør du folk om hvordan de endte opp i jobben sin, vil jo ærlige svar ofte peke på en god dose tilfeldigheter. Riktignok har de fleste minst én diskusjon med seg selv om hvor mye de ønsker å jobbe på bekostningen av et mulig familieliv. «Har jeg tid til dette?» er imidlertid et annet spørsmål enn «Er jobben en for stor del av hvordan jeg ser på meg selv?».

Jeg tror at det i alle fall er to ulemper ved å hekte selvbildet sitt på yrket.

For det første er det sårbart. Suksessen som aksler selvfølelsen din, den kan du miste. Den stigen du klatrer opp nå? Uansett hvor langt opp du kommer, så skal du ned igjen. Om du så har en sjeldent glitrende karriere uten tilbakeslag, så kommer det likevel en dag hvor alderdom innhenter deg. Når samfunnet og ungdommen raser deg forbi, hvem er du da? Skal du da for evig gå rundt og messe om gamle prestasjoner?

For det andre kan et overdrevent fokus på én side av livet føre til at du som individ blir skjevt utviklet. Hvis alt du fokuserer på er arbeid, hvilke ferdigheter, lidenskaper eller verdier er det du neglisjerer? De fleste av oss har et behov for dypere mening i livet. Selv om du kan oppleve stor glede av å prestere på jobb, er det en sjanse for at den mer tilfredsstillende opplevelsen av at livet er meningsfullt uteblir. Dersom du bruker mesteparten av livet ditt på å fokusere på jobben, er det en fare for at du en dag kræsjer inn et savn etter at livet skal bety noe mer.

Hva skal man så gjøre hvis man føler at jobbfokuset er litt for sårbart, litt for lite meningsfullt? Jeg har definitivt ikke det fulle svaret, men jeg forsøker meg likevel på et forslag. Start med å reflektere over hvilke ideelle verdier du ønsker å holde høyt. Velg deg noen dyder du ønsker å dyrke. Gjør disse verdiene virkelige ved å bruke dem når du står overfor valg. Orienter deg etter dem. Et selvbilde sentrert på at du lever etter verdier som du selv har valgt å tro på er mindre sårbart for omverdenens skiftende tilfeldigheter og anerkjennelse. Det kan også gi en følelse av dypere mening i livet.

Mening med livet er ikke noe du finner der ute, men noe du som menneske skaper. Dette utsagnet er luftig, men jeg tilbyr et jordnært eksempel til illustrasjon. Det går nå snart mot jul. Hvis du synes julen er meningsfull i livet, er ikke det noe som har kommet av seg selv. Julen føles spesiell fordi du og menneskene rundt deg har holdt den hellig og gjort den meningsfull, litt etter litt, år etter år.

Rett24 anmerker: Artikkelforfatteren var nyutdannet i 2020, og jobber nå hos Kommuneadvokaten i Oslo, etter et kort opphold i Wiersholm. Han ble i 2018 den første studenten til å vinne ELSAs prosedyrekonkurranse alene, og ikke som del av et lag.