I den populære podcasten Juss & Jåss, som er utviklet ved det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, drøfter to humoristiske jurister dagsaktuelle høyesterettsavgjørelser.

Men juss er ikke bare «jåss». En alvorlig juridisk implikasjon av feilaktige forvaltningsvedtak er potensielt store økonomiske konsekvenser for forvaltningen. Situasjonen kan ofte være at feil vedtak fattes fordi forvaltningens politikere ikke er godt nok kjent med lovverket. Og det er ikke så rart. Både lover, forarbeider og rettspraksis er ofte komplekst og vanskelig å orientere seg i, særlig for ikke-jurister.

Jurister bør av den grunn få en større plass på norske kommuners lønningslister. Dette kan bidra til å unngå utgifter når en part blir tilkjent erstatning for vesentlige omkostninger som har vært nødvendige for å få endret et vedtak, jf. forvaltningslovens § 36, første ledd. Med «vesentlige kostander» menes for eksempel juridisk bistand som parten måtte innhente for å få vedtaket endret. Jus er et komplekst felt der det sjelden finnes enkle svar og lettvinte løsninger. Enhver sak må vurderes individuelt, og slik skreddersøm koster. Det kan se ut til at forvaltningslovens § 36 ofte glemmes i forvaltningen.

Ettersom kommunepolitikere sjelden er jurister, har de heller ikke mer enn alminnelig overflatisk juridisk kunnskap. Telemarksforskning pekte på dette problemet i 2019, da de undersøkte kommuner med færre enn 3000 innbyggere. Et funn var at 42 prosent av landets små kommuner mangler juridisk kompetanse. Dette kan gå ut over rettsikkerheten til borgerne.

Jurister og politikere bør samarbeide mer

Norske kommuner trenger jurister som kan bistå politikerne i vedtaksprosessen. Vi lever i et komplekst samfunn med stadig nye lover. Jurister og politikere bør jobbe mer og tettere sammen. Coronaloven ble for eksempel tolket svært ulikt av landets politikere og jurister. Dette medførte mye forvirring. Økt bevissthet rundt en tett og god dialog kunne nok ha minimert feiltolkninger. Videre registreres blant annet i barnevernsfeltet, i NAV, i helseforvaltningen og på plan- og bygningsfeltet at jurister tidlig burde ha vært involvert i kommuners saksbehandling.

Økt kompleksitet tilsier at rollen som kommunepolitiker er vanskeligere enn før. Ansvar for å fatte korrekte vedtak er krevende i dagens Norge. Da forvaltningsloven ble vedtatt i 1967 hadde den ingen regler om sakskostnader. Da loven trådte i kraft i 1969 var sakskostnadsregelen en nyordning. Den åpnet for å tilkjenne parten dekning for «særlige omkostninger» i forbindelse med at et vedtak hadde blitt endret til gunst på grunn av «feil ved saksbehandlingen, avgjøringsgrunnlaget eller av en annen ugyldighetsgrunn». Formålet var å gi rett til dekning der forvaltningen hadde gjort feil. Senere ble retten til dekning av sakskostnader gradvis utvidet, først i 1977 og deretter i 1995. Dagens regel gir rett til kostnadsdekning uavhengig av om det er begått en feil hos forvaltningen, så lenge vedtaket endres til gunst for parten. Dersom sakskostnadskrav fremsettes og vilkårene er oppfylt, skal sakskostnader tilkjennes.

Vanskelig å praktiskere fvl. § 36

I NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov har flere forvaltningsorganer rapportert at sakskostnadsreglene i fvl. § 36 er vanskelige å praktisere (s. 463).

Å avgjøre hvilke kostnader som har vært «nødvendige» oppfattes som særlig utfordrende fordi mange organer tolker at vurderingen i stor grad skal bygge på en subjektiv norm. Videre er flere forvaltningsorganer skeptiske til advokatenes salærkrav. Et eksempel som trekkes frem i NOUen er at plan- og bygningsetaten i Oslo kommune i 2018 utbetalte kr. 1.900.000,- i sakskostnader etter fvl. § 36. I tillegg kommer kostnader knyttet til å avgjøre sakskostnader.

Et overslag over hvor store beløp som stats- og kommuneforvaltningen samlet utbetaler i sakskostnader hvert år finnes neppe, men det er rimelig å anta at det samlede årlige beløp ligger mellom 20 og 50 millioner kroner, jf. NOU 2019:5.

Til tross for høye utbetalinger knyttet til feil vedtak, peker likevel utvalget til ny forvaltningslov på at det naturlige utgangspunkt er at det offentlige bør erstatte utgifter for å få feilen rettet opp. Vurderingen bygger på en prinsipiell samfunnsmessig interesse i at forvaltningsvedtak skal være riktige.

Å innhente hjelp fra jurister i større grad kan bidra til flere riktige kommunale vedtak. Særlig i tvilsspørsmål blir juridiske vurderinger viktige. Eksemplet fra plan- og bygningsetaten i Oslo viser at juridiske vurderinger tidlig i saksbehandlingen kunne ha resultert i reduserte utbetalinger etter fvl. § 36.

Juss er ikke bare jåss! Tvert imot kan tidlig innsats fra jurister bidra til å redusere antall tvister mellom offentlig forvaltning og innbyggere. Å få flere jurister inn på lønningslistene i alle landets kommuner kan i tillegg til å sikre solide vurderinger tuftet på gjeldende rett, også bidra til forsvarlige og likeverdige tjenester til innbyggerne samt økonomiske besparelser for kommunene.