Store utbyggingsprosjekter i norsk natur skaper debatt. Daglig skrives det i mediene om utbygging av motorvei i naturreservat, hyttefelt i villreinområder, vindkraft i uberørt natur. Den store utfordringen er imidlertid summen av alle små utbyggingstiltak. Norsk natur bygges ned bit-for-bit, uten at vi merker konsekvensene.  

Arealbruk er underlagt offentlig kontroll, i den forstand at de aller fleste utbyggingstiltak krever tillatelse fra forvaltningen. Domstolene forventes å drive kontroll med forvaltningen. Har vi et system som sikrer at viktige og prinsipielle rettslige spørsmål avgjøres i domstolene? Etter flere års arbeid med miljørettslige spørsmål, opplever vi at praksis og lovforståelse i forvaltningen, som det ofte er god grunn til å spørsmål ved, sjelden når domstolene for kontroll.

Det å bringe forvaltningens vedtak inn for domstolskontroll på miljørettens område er i stor grad overlatt til miljø- og friluftsorganisasjonene. Alle med den minste erfaring med rettsapparatet forstår at disse organisasjonene ikke har økonomi til å løfte frem de mange sakene som kunne vært prøvd for domstolene. Langt mindre kan en forvente at de har den juridiske kompetanse som er nødvendig for å plukke ut og bringe de rette sakene inn for domstolene. På denne andre siden av bordet møter de parter med helt andre ressurser, i alle henseende.

Vi ser at feiltolkninger av lovverket i forvaltningen får store konsekvenser for interesser som Stortinget gjennom lovgivningen har ment å sikre. I lang tid la Kommunal- og distriktsdepartementet til grunn at plan- og bygningslovens skjerpede byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø, ikke gjaldt for reguleringsplaner vedtatt før 1. juli 2009. Sivilombudet var uenig i lovforståelsen, og brakte spørsmålet inn for Stortinget i 2017. Saken endte med at tidligere statsråd Jan Tore Sanner måtte innrømme at om lag 7.000 tillatelser til bygging i strandsonen var gitt på grunnlag av feil lovforståelse. Det tok altså åtte år å rette opp departementets feiltolkning. En feiltolking departementet hadde blitt gjort oppmerksom på mange år tidligere, og som fikk store konsekvenser for strandsonen.

Dessverre er ikke dette en enestående sak. Forvaltningen, herunder kommuner, statsforvaltere og ansvarlige departementer, har gjennom årtier lagt til grunn at bygging av landbruksveiers ikke utløser reguleringsplanplikt etter plan- og bygningsloven. I stedet kreves kun tillatelse etter landbrukslovgivningen. Vi kan ikke forstå at denne praksisen bygger på korrekt forståelse av plan- og bygningsloven. Det må alltid gjøres en konkret vurdering av om et tiltak, herunder om oppgradering og bygging av en landbruksvei, utløser plikt til å utarbeide reguleringsplan. Dette har vi også gitt uttrykk for i utredninger, artikler og foredrag. Forvaltningens lovforståelse har ikke blitt prøvet for domstolene før nå nylig. I en avgjørelse fra Follo og Nordre Østfold tingrett 24. januar 2023 legger tingretten klart til grunn at planplikten i plan- og bygningsloven også gjelder for landbruksveier.

Tingrettens avgjørelse gir grunn til å reise noen kritiske spørsmål. Ifølge SSB er det i dag bygget ut over 49.000 kilometer med landbruksveier i Norge. Hvor mange av disse veiene er gitt tillatelse på grunnlag av feil lovforståelse? Hvor mange av prosjektene ville blitt stanset eller fått en annen løsning dersom det lovsatte kravet om reguleringsplan, med de særlige prosess- og kontrollkrav dette innebærer, hadde vært fulgt? Er det greit at forvaltningens lovforståelse har parkert kommunestyrene på sidelinjen? Dersom tingrettens avgjørelse blir stående i spørsmålet om reguleringsplanplikt, noe det er grunn til å tro med den klare ordlyden loven har, er saken nok et alvorlig eksempel på systemsvikt i forvaltningen, hvor feilene først avdekkes etter flere år og etter at utallige irreversible naturinngrep er gjennomført. At vi er avhengig av miljø- og friluftsorganisasjonenes prosessvillighet for at domstolene skal kunne kontrollere forvaltningen, er et svært sårbart system.  

Det bør vekke de største bekymringer i Stortinget at vi har et system med slike grunnleggende svakheter når det kommer til kontroll med forvaltningen. Det vil ikke overraske oss om manglende oppfølging av klima- og naturavtalene Norge har sluttet seg til, om noen år forklares med mangelfulle beslutnings- og kontrollsystemer. Tilgangen til domstolene i miljøsaker må sikres. Det må tenkes nytt. Jussens kvern må male raskere.