Karasjok-dommen – hvor trår mindretallet feil?

Les også: Uklart om folkeretten i Karasjokdommen

Høyesteretts storkammerdom i Karasjok-saken (HR-2024-982-S) er avsagt med skarpest mulig dissens (6–5). Spørsmålet var om eiendomsretten til utmark i Karasjok kommune som ikke er blitt utparsellert og solgt, tilhører Finnmarkseiendommen (FeFo), eller om den på grunnlag av alders tids bruk tilhører befolkningen i kommunen, eventuelt den samiske delen av befolkningen. Tvisteområdet utgjorde 98,3 prosent av alt arealet i Karasjok. Høyesteretts flertall kom til at verken kommunens befolkning eller den samiske delen av denne hadde ervervet eiendomsrett ved alders tids bruk, mens mindretallet kom til at kommunens befolkning hadde ervervet eiendomsrett ved alders tids bruk. Jeg er enig med flertallet. Forskjellen mellom de to fraksjonene i Høyesterett er at de bygger på ulike vilkår for erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk i Finnmark.

Presumsjonsprinsippet

Reglene om rettserverv ved alders tids bruk bygger på rettspraksis. I samsvar med det som har vært lagt til grunn i tidligere rettspraksis, fremholder flertallet at rettserverv ved alders tids bruk hviler på tre elementer: "Det må foreligge en viss bruk, som har funnet sted i lang tid og ha skjedd i god tro". Samtidig blir det fremholdt at kriteriene er skjønnspregede, at vurderingen skal være bred og at også andre momenter skal vektlegges, blant dem "rettighetens art og kvalitet" (avsnitt 70).

På grunnlag av presumsjonsprinsippet – som går ut på at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten – legger mindretallet derimot til grunn at vilkårene for erverv av eiendomsrett på grunnlag av alders tids bruk for lokalbefolkningen i Karasjok sammenfaller med vilkårene for at urfolk skal ha krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk artikkel 14 nr. 1 første punktum (avsnitt 258 ff.). Etter denne bestemmelsen har urfolk krav på å få anerkjent "rigts of ownership and possession" over "lands which they traditionally occupy". Uttrykket "lands which they traditionally occupy", blir av mindretallet oversatt med "landområder" som urfolk "tradisjonelt befolker" (avsnitt 262).

Mindretallet bygger sin konklusjon i stor grad på utredningen fra folkerettsgrupppen under Samerettsutvalget (NOU 1997: 5). Jeg var medlem av denne gruppen. Vi la til grunn at samene har krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter til Indre Finnmark (Karasjok, Kautokeino og Øvre Tana). Denne vurderingen bygde imidlertid ikke på norske regler om alders tids bruk, men på ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 første punktum. Etter min mening er kriteriene for erverv av eiendomsrett på grunnlag av disse reglene vesensforskjellige. Etter norske regler om erverv av eiendomsrett på grunnlag av alders tids bruk er det ikke tilstrekkelig at en folkegruppe har befolket området. Som Høyesteretts flertall påpeker, krever de norske reglene om alders tids bruk at det må ha vært utøvd en "omfattende og eksklusiv bruk" over lang tid, og at dette har skjedd i god tro (avsnitt 190, jf. avsnitt 70).

Sametingets samtykke

Finnmarksloven bygger på det synet at ordningen med felles forvaltning av grunnen i Finnmark av FeFO, hvor halvparten av styremedlemmene er oppnevnt av fylkestinget, og den andre halvparten er oppnevnt av Sametinget, tilfredsstiller kravene i ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 første punktum, selv om samene skulle ha krav på å anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter til deler av Finnmark. Etter ILO-konvensjonen artikkel 34 skal de tiltak som treffes for å gjennomføre konvensjonen, "be determined in a flexibel manner, having regard to the conditions characteristic og each country".

Ordningen med en felles grunnforvaltning i Finnmark bygger på det synet at samene gir fra seg kravet på eiendomsrett til de områder som de har krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter til, mot å få i bytte en andel av eiendomsretten til de områder hvor de ikke har krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter. Folkerettsgruppen la til grunn at dersom Sametinget samtykket i en slik felles grunnforvaltning, var ILO-konvensjonens artikkel 14 nr. 1 første punktum tilfredsstilt. Dette har jeg gjort nærmere rede for i min artikkel "Finnmarkslovens system og Høyesteretts dom i Nesseby-saken (HR-2018-456-P" i Hans-Kristian Hernes og Per Selle (red.), Finnmarksloven – en milepæl?, Oslo 2021, s. 376 ff. Både Sametinget og Finnmark fylkesting sluttet seg til Finnmarkslovens forvaltningsmodell, og dermed skulle folkerettens krav være oppfylt.

Dobbelt opp

Under behandlingen av Finnmarksloven i Stortinget ble det bestemt at det skulle opprettes en ordning med kartlegging av rettigheter som befolkningen i Finnmark måtte ha på annet grunnlag enn folkeretten, det vil si på grunnlag av alminnelige norske regler om hevd eller alders tids bruk. Flertallet i justiskomiteen la til grunn at det var "god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark", og at "[d]et dominerende … etter flertallets oppfatning trolig [vil] være kollektive bruksretter av ulike slag", se Innst. O. nr. 80 (2004–2005), s. 28.

Det finnes ikke spor av at man så for seg at man gjennom rettskartleggingen skulle kunne bruke folkeretten til å bryte opp det systemet med felles grunnforvaltning som ble etablert ved Finnmarksloven. Hvis rettskartleggingen skulle kunne brukes til dette, ville den samiske befolkningen få eiendoms- og besittelsesrettigheter dobbelt opp – først gjennom den felles grunnforvaltningen for hele Finnmark og deretter gjennom særskilte forvaltningsordninger for deler av Finnmark.

Trår feil

Det fremgår av Finnmarksloven § 29 at det som skal utredes gjennom rettskartleggingen, er bruks- og eierrettigheter "på grunnlag av gjeldende nasjonal rett". Dette er også sterkt understreket i Innst. O. nr. 80 (2004–2005), s. 18–19. Tankegangen er at ILO-konvensjonen er tilfredsstilt gjennom Finnmarkslovens regler om eiendoms- og bruksrettigheter, men hvis det allerede på grunnlag av alminnelige norske tingsrettslige regler før Finnmarksloven var ervervet rettigheter av enkeltindivider eller grupper av individer, skulle disse respekteres og kartlegges.

Mindretallet i Karasjok-dommen tar ikke inn over seg at kriteriene for erverv av eiendomsrett på grunnlag av alders tids bruk skiller seg vesentlig fra erverv av eiendoms- og besittelsesrettigheter etter ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 første punktum. ILO-konvensjonens krav er tilfredsstilt gjennom Finnmarkslovens regler. Det blir da helt feil å bruke presumsjonsprinsippet til å tolke norske regler om alders tids bruk slik at kriteriene for rettserverv i Finnmark på dette rettsgrunnlaget skal sammenfalle med ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 første punktum. Det er her mindretallet trår feil.