Fougner og Methi representerte Guttormgruppen og Reinbeitedistrikt 13 og 16 i storkammersaken 

Høyesterett avgjorde spørsmålet om eiendomsrett i Karasjok med knappest mulig margin (6-5). Den skarpe dissensen, så vel som tidligere instansers motsatte konklusjoner, viser at det kan være ulike syn på både rettslige og historiske kilder i spørsmål om samiske eierrettigheter i indre Finnmark. To nylige og forskjellige innlegg fra Geir Ulfstein og Jens Edvin Skoghøy illustrerer det samme.

Ulfstein stiller spørsmål ved flertallets folkerettslige metode, blant annet tolkningen av begrepet "the peoples concerned" i ILO-169 artikkel 14. Tolkningen og betydningen av artikkel 14 sto sentralt i saken: Gir samenes dominerende bruk av grunnen i Karasjok gjennom århundrer krav på en kollektiv eiendomsrett til hele restarealet i kommunen – en felles bruk som kan gi grunnlag for en felles rett? Eller dreier det seg (kun) om ulike gruppers bruk, som kan gi grunnlag for eiendomsrett til "sine" ulike områder? Kort fortalt mente mindretallet det første; flertallet det siste. Ulfsteins innlegg gjelder flertallet. Mye av det han etterlyser finner man etter vårt syn i mindretallets votum. Det er neppe overraskende at vi er mest enige med mindretallet i både tolkningen og betydningen av ILO-169 for sakens spørsmål.

Skoghøy er på sin side enig med flertallet, og vi legger til; i det minste i resultatet. Hans innlegg synes til dels være basert på en annen begrunnelse enn flertallet, da han i innlegget omtaler sitt tidligere syn om at det skal ha skjedd en form for byttehandel ved vedtakelsen av Finnmarksloven. Handelen skal gå ut på at Sametinget skal ha forhandlet bort eiendomsrettigheter etter ILO-169 på vegne av samene i indre Finnmark i bytte mot at disse fikk en noe utvidet rett til jakt og fiske og annen utmarksbruk, som alle andre finnmarkinger, i resten av Finnmark. Dette såkalte makeskifte-synet ble også tatt opp av FeFos side i Høyesterett, men fikk ikke gjennomslag hos noen av dommerne.

Vi nøyer oss her med å vise til Sametingets skriftlige innlegg til Høyesterett i saken, der Sametinget tar sterk avstand fra at noe makeskifte eller samtykke til dette skal ha funnet sted (eller at Sametinget overhodet hadde kompetanse til å gi et slikt samtykke). Sametinget viser også til at Stortinget klart ikke har ment å vedta noen slik ordning. Systemet med at det skal gjennomføres en rettighetskartlegging av en egen kommisjon, ble innført av Stortinget etter en ekstraordinær intervensjon i lovprosessen til Finnmarksloven – der regjeringens opprinnelige likebehandlingsforslag ble endret, nettopp av hensyn til ILO-169 artikkel 14, som krever at "[t]he rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recongnised". Skoghøys standpunkt er derfor ikke riktig.

Det store spørsmålet etter Høyesteretts avgjørelse i storkammer er om Høyesterett i en eventuell fremtidig plenumssak vil lande på flertallets eller mindretallets side. Karasjok er det første området som har blitt kartlagt i indre Finnmark, og nå er Kautokeino, Tana og Porsanger på Finnmarkskommisjonens bord. Hva som blir resultatet av disse kartleggingene, er på ingen måte avgjort. Både dissensen og begrunnelsen til begge fraksjoner, kan tilsi at synet på folkeretten og små forskjeller i faktiske forhold kan få stor betydning for eiendomsrettsvurderingene andre steder.