Seier til staten i klimasaken i Høyesterett

Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for å stoppe oljeletingen. Konkret ble det lagt ned påstand om at 23. konsesjonsrunde, som ble vedtatt sommeren 2016, er ugyldig.

Miljøorganisasjonenes prinsipale anførsel var at utvinningstillatelsene er i strid med Grunnloven paragraf 112, og derfor ugyldige. Alternativt anførte de at vedtaket er i strid med petroleumsloven, eventuelt i strid med Norges folkerettslige- og menneskerettslige forpliktelser.

Både lagmannsretten og tingretten ga saksøkerne medhold i at Grunnloven § 112 må forstås slik at bestemmelsen gir materielle rettigheter som kan prøves for domstolene. Miljøskadene må imidlertid vurderes opp mot de tiltak som er iverksatt, og terskelen for overprøving vil være høy, skrev Borgarting.

Kun i grove tilfeller

Førstvoterende, dommer Borgar Høgetveit Berg, mener ordlyden i § 112 ikke gir noen klar føring på spørsmålet om individuelle rettigheter, men at den vide ordlyden «klart tyder på» at retten etter § 112 er av mindre direkte art enn andre rettigheter i Grunnloven. Berg skriver at det klare utgangspunkt vil være at det er opp til myndighetene hvilke tiltak som skal iverksettes for å verne miljøet, og at § 112 først og fremst kan brukes direkte i spørsmål der lovgiver ikke selv har tatt direkte stilling.

Flertallet mener forarbeidene tilsier at Stortinget «i all hovedsak ikke ville gi avkall på det politiske handlingsrommet» i vedtakelsen av § 112:

« På denne bakgrunnen må Grunnlova § 112, når Stortinget har handsama ei sak, etter mi meining forståast som ein tryggingsventil. For at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Dette same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg.

På bakgrunn av det som er gjort gjeldande frå partane i prosedyrane for Høgsterett, nemner eg at desse pliktene kan gjelde både positive og negative tiltak. Mykje av føremålet med grunnlovsføresegna ville falle bort dersom ho ikkje også omfattar ei plikt til å avstå frå vedtak som bryt med § 112 tredje ledd.

Grunnlova § 112 er altså ikkje ei rein prinsipperklæring, men ei føresegn med eit visst rettsleg innhald. Men ein kan berre i avgrensa grad byggje rett direkte på grunnlovsføresegna i ei sak for domstolane.»

Annenvoterende Bergljot Webster er enig med flertallet i drøftingen av Grl § 112. Det er derfor et enstemmig Høyesterett som i all hovedsak stiller seg bak statens syn på tolkningen av § 112. I motsetning til førstvoterende, mener imidlertid Webster at det er begått en saksbehandlingsfeil i tildelingen, ved at de globale konsekvensene av petroleumsforbrenning ikke i tilstrekkelig grad har vært utredet i forbindelse med tildelingen. Denne saksbehandlingsfeilen er av en slik art at konsesjonsrunden skal kjennes ugyldig.

Anken ble deretter forkastet i tråd med Høgetveit Bergs votum med 11 mot 4 stemmer.

Skuffet

Greenpeace-leder Frode Pleym sier til NTB at han reagerer med sinne og skuffelse, men også stolthet.

– Det er absurd at vår rett til et levelig miljø ikke kan stanse den verste oljeutvinningen. Høyesterett har sviktet fullstendig og hopper bukk over klimaansvaret, sier han, som samtidig er stolt over at saken har reist spørsmålet så høyt på dagsorden.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted sier staten er fornøyd med at dommen avklarer viktige rettsspørsmål.

– Det har vært en lang rettsprosess, gjennom fem år og tre instanser, og Høyesterett valgte å behandle saken i plenum, med femten dommere, over syv dager. Det er den grundigste behandlingen det norske rettssystemet kan gi noen sak. Høyesterett har nå enstemmig har gitt en avklaring av tolkingen av Grunnloven § 112, og det er prinsipielt sett det viktigste ved dommen, sier Sejersted.

Han fremhever særlig avsnitt 141, om at demokratihensyn tilsier at slike avgjørelser bør tas av folkevalgte organer, og ikke av domstolene.

– Vi konstaterer også at staten har fått medhold i at vedtaket ikke var i strid med EMK eller andre internasjonale forpliktelser. Det er en innholdsrik dom, på 47 sider, og vi vil nå studere den grundig i samråd med våre klienter, sier Sejersted.

Aftenpostens kommentator Kjetil B. Alstadheim kommenterer dommen slik:

«Selv om Høyesterett skulle vært full av klimaaktivister, er det ikke aktivisme dommerne skal drive med. De skal drive med jus. Høyesterett skal ikke være en klimapolitisk aktør. Retten skal etter beste evne tolke norske lover. Høyesterett plasserer ansvaret der det hører hjemme. Altså hos politikerne.»

Hele dommen finner du her