Den såkalte Klimarettssaken har vakt stor interesse – først og fremst fordi den reiser spørsmålet om Grl § 112 inneholder en rettsregel om individuelle rettigheter på klimaområdet. Saken skal behandles av Høyesterett i plenum 4. november i år. Det er langt mellom rettssaker som reiser så omfattende prinsippspørsmål om natur og miljø – Alta-saken fra 1982 er den siste sammenlignbare sak i Høyesterett.
Saken reiser også et langt mer praktisk spørsmål: Det er hvilke rettslige følger uriktige beregninger skal få. Hittil har staten sluppet billigere i Klimarettssaken enn private parter normalt gjør. For Høyesterett vil det bli fremlagt ytterligere dokumentasjon – nå avslørt av NRK – om de mangelfulle beregninger Stortinget fikk servert som grunnlag for å åpne Barentshavet Sør-Øst, inkludert opplysninger om at departementet valgte å holde tilbake fra Stortinget beregninger om diskonterte verdier. Som resultat ble Stortingets beslutningsgrunnlag om økonomiske forhold misvisende og ufullstendig.
Ved å sammenligne hvilke konsekvenser feil i beregninger fikk i den såkalte Røeggen-saken, med det staten hittil har sluppet unna med i Klimarettssaken, får vi frem en illustrerende kontrast:
I Røeggen-saken, som gjaldt en forbrukers lånefinansierte investering i strukturerte spareprodukter, var flere spørsmål oppe, men det som banken til slutt ble felt på var et eldgammelt juridisk prinsipp om ansvaret for egne feil. Høyesterett beskrev problemstillingen slik:
«Det sentrale spørsmålet i saken blir om denne risikoen ved investeringen og produktenes egenskaper i tilstrekkelig grad ble formidlet til Røeggen ved avtaleinngåelsen.»
Etter å ha gjennomgått prospektet som inneholdt regnefeil oppsummerte Høyesterett slik:
«Både prospektet og det løse arket inneholdt altså feil som gjorde at investeringen så ut til å gi avkastning ved lavere stigning i indeksene enn det som var riktig. Dette er forhold av sentral betydning for risikovurderingen.»
Konklusjonen ble ikke overraskende:
«Når materialet Røeggen fikk som grunnlag for sin investeringsbeslutning, i tillegg inneholdt direkte misvisende opplysninger om vesentlige parametere, må det samlet få konsekvenser for avtalenes gyldighet. De viktigste av disse var uriktig angivelse av «break even» og uriktige opplysninger om avkastningspotensialet ved moderat stigning i indeksene»
Avtalene ble underkjent og Røeggen fikk pengene tilbake.
I Klimarettssaken var det Stortinget som ble presentert for «misvisende opplysninger om vesentlige parametre.» I Stortingsmeldingen forut for åpning av Barentshavet Sørøst ble en rekke tall for økonomisk avkastning i høyt og lavt scenario presentert som «hovedresultater» selv om de ikke var diskonterte. De ga altså ikke uttrykk for nåverdi, og var derfor egentlig ikke egnet til å si noe som helst om fremtidige inntekter. Som i Røeggen-saken har sakkyndige senere – under rettssaken – kontrollregnet de tall som var presentert. De har fastslått at i en nåverdi-vurdering (som er det eneste som gir samfunnsøkonomisk mening) ville netto kontantstrøm være betydelig lavere enn Stortingsmeldingens tall ga uttrykk for. Hvis man gjør en samfunnsøkonomisk korrekt beregning basert på statens egne forventninger til fremtidig oljepris på tildelingstidspunktet, blir utfallet ved lavt scenario negativt (altså et økonomisk tap). Hvis man i tillegg tar med CO2-kostnader for utslippene fra oljen som produseres, blir begge scenarier negative.
Stortinget ble med andre ord totalt villedet om investeringens hovedkriterium – lønnsomhet. Dette ble da også fastslått av lagmannsretten som uttalte:
«Etter lagmannsrettens syn må det kunne forventes at tallfesting av inntekter langt fram i tid diskonteres til nåverdi for å gi uttrykk for den reelle verdien. Dette gjelder enda mer når det som her er tale om nettoinntekter og hvor kostnadene pådras først. «
Så langt så godt, men lagmannsretten avstod fra å underkjenne vedtaket på dette grunnlaget fordi «Også en diskontering ville gitt positive tall, basert på den oljeprisen som den gang ble lagt til grunn, også for lavt scenario.»
Nå fremlagte bevis i form av beregninger som departementet satt på, men ikke la frem for Stortinget, underbygger de sakkyndiges funn om at dette ikke var riktig. Ved «lavt scenario» blir nåverdien negativ. Stortinget ble altså utsatt for samme type feilinformasjon – faglig sviktende beregninger som gir et for positivt bilde – som Røeggen ble. Og på samme måte som Røeggen som uprofesjonell investor måtte kunne stole på banken, er Stortinget helt avhengig av å få riktige data presentert fra forvaltningen.
Korrekte beregninger er ingen garanti for fremtiden, men det er det beste vi har – i privat som i offentlig sektor. Med ufullstendige og feilaktige beregninger navigerer vi ikke bare i blinde, men rett på land. Dersom våre domstoler i sine rettsavgjørelser overser eller minimaliserer betydningen av feilberegninger når de overprøver de beslutninger som hviler på dem, er det fritt frem for propaganda, lobbyisme, feilinformasjon og omtrentligheter, med sviktende allokeringer og bortkastede penger som resultat.
Klimarettssaken er i så måte en svært viktig og illustrerende sak. Her kommer nemlig hensynet til miljøet i tillegg, og det taler mot utbygging. I en periode med betydelig økonomisk og klimamessig risiko knyttet til fortsatt satsing på olje og gass må det stilles større – ikke mindre – krav til lønnsomhetsberegningers holdbarhet enn ellers.
I private rettsforhold må den som foretar uriktige beregninger som påvirker andre ta de rettslige konsekvenser av det. Det gjenstår å se om Staten blir målt etter samme standard i Klimarettssaken som banken ble i Røeggen-saken.