Tragedien som utspiller seg i Ukraina har nedslagsfelt også i internasjonal idrett. Idrett er ikke politikk, men samtidig i høy grad nettopp det: topputøvere er nasjoners og politiske regimers gallionsfigurer. Krigssituasjon som råder innebærer på mange måter unntakstilstander i internasjonale idrettsforbund: En medlemsnasjon går til brutal angrepskrig på en annen medlemsnasjon – og sivilsamfunnet i den vestlige verden står samlet bak massive sanksjoner mot den krigførende part. Det sier seg selv at da kan ikke det idrettslige samvær fortsette som om ingenting var skjedd. Det betyr også at forbunds regelverk på ulikt vis må vike for de behov den dramatiske virkeligheten framtvinger; foreningsvedtekter er ikke skrevet med krig for øyet. Noen eksempler:
Sist fredag gikk Det internasjonale skiskytterforbund (IBU) ut med pressemelding: I tillegg til å frata Russland tildelte World Cup-renn ut sesongen, må russere inntil videre delta i under nøytralt flagg og uten nasjonalsymboler. Det fikk det russiske forbund (RBU) til å trekke seg fra restsesongen i protest. RBU uttalte (NRK 26/2): «Vi er rasende over disse ulovlige handlinger til IBU og vil forsvare rettighetene til våre utøvere og rettighetene til RBU som medlem av det internasjonale forbundet.»
Rettmessig
På et vis har russerne rett. Vedtektene til IBU åpner formelt ikke for de reaksjonene som ble iverksatt. Sanksjoner som der nedfelt dreier seg om disiplinærstraff som reaksjon på pliktbrudd. For eksempel krever midlertidig suspensjon av medlemskap at medlemmet «do not fulfill their membership obligations as defined in the IBU Constitution» (IBU Rules art. 6.7). Slikt pliktbrudd er det her opplagt ikke tale om; RBU har som foreningsmedlem ikke gjort noe galt. Likevel er det etter mitt syn liten tvil om at tiltakene må anses rettmessige. Reaksjonen er ikke ment som disiplinærstraff i vedtektenes forstand. Det er snarere tale om en nødvendig løsning påtvunget av en ekstraordinær virkelighet.
En annen parallell: Sist lørdag gikk Norges idrettsforbund og Norges skiforbund, støttet av kulturministeren, ut med prinsippvedtak om at norsk idrett inntil videre ikke ønsket russisk deltakelse på norsk jord. Det er svært tidsaktuelt i lys av de oppkommende World-Cup-rennene i Drammen og Holmenkollen, og russiske utøvere er allerede på plass i Norge. Så kom FIS med et korrigerende innspill hvor det sies (VG 28/2): «For å sikre rettferdige og inkluderende konkurranser på alle FIS-arrangementer, skal ikke nasjonale forbund eller lokale arrangører utestenge utøvere på grunn av kjønn, rase, nasjonalitet eller seksuell legning».
Det er et merkelig enfoldig utsagn i den virkeligheten som råder. Det har preg av å være klippet fra en prinsipperklæring hentet fra en helt ordinær diskurs knyttet til nasjonalitet, kjønn, rase, osv. – og reflekterer intet av de vanskelige valg FIS, som andre, nå er konfrontert med.
Behov for tiltak
Betegnende er at allerede samme dag (mandag) ble uttalelsen innhentet av prinsipputtalelse fra IOC (som har FIS og andre internasjonale forbund som medlemmer), med anbefaling om at all internasjonal idrett inntil videre utestenger Russland og Hviterussland fra internasjonale konkurranser. En slik anbefaling fra idrettens øverste hold er produkt av en vanskelig avveining, men må etter mitt skjønn under de rådende forhold opplagt ses som rettmessig.
Juss er etter sin art ikke pådriver i politisk beslutninger, men jussen er sentral som mål på om handlinger og tiltak skal bedømmes som akseptable og dermed rettmessige. Det vi nå er vitne til illustrerer hvordan virkeligheten i en ekstraordinær situasjon gir behov for ekstraordinære tiltak – tiltak som ikke nødvendigvis er formelt hjemlet i det eksisterende regelverk.
