Bankers ansvar for låneopptak gjort med ID-svindel har vært en gjenganger i norske domstoler de senere årene, inkludert i Høyesterett. Flere har argumentert for at kreditorene i større grad må ta risikoen for at de har innført identifiseringsordninger som gjør det vanskelig å kontrollere hvem de faktisk utbetaler penger til.
Et spørsmål som ikke har vært behandlet i like stor grad, er hvordan man skal forholde seg til låneopptak gjort av personer som ikke er tilregnelige. En kundekontakt som kun foregår med skjema og Bank ID gir ikke banken noen mulighet til å vurdere forbrukerens sinnstilstand, og dette ble sentralt i en sak der Oslo tingrett avsa dom sist uke.
Svært forelsket
Faktum i tvisten er at en kvinne var blitt overbevist om at mannen hun hadde kontakt med på internett var popartisten kjent som Tix. Hun ville svært gjerne hjelpe ham med penger, slik at han kunne «holde på med musikken sin». En rettsoppnevnt sakkyndig har konkludert med at kvinnen lider av den paranoide psykosen «erotomani». Dette er en tilstand som angivelig gir overdreven kjønnsdrift, gjerne i en uheldig kombinasjon med vrangforestillinger om at man er gjenstand for forelskelse fra kjendiser eller statuspersoner.
Tross familiens gjentatte advarsler om at dette var svindel, fikk kvinnen tatt opp lån i tre forskjellige nettbanker. Totalen ble litt over én million kroner til sammen. Da familien fikk kunnskap om lånene, ble det reist sak om vergemål. Senere er kvinnen fratatt sin økonomiske handleevne.
Vil ha analog tolkning
Vergen har nå, på vegne av den erotomane kvinnen, gått til sak mot bankene, med krav om at hun ikke skal kunne holdes ansvarlig verken for avdrag eller renter. Loven har i utgangspunktet ingen bestemmelse for en situasjon som dette, men anførselen er at man skal tolke vergemålslovens bestemmelse om mindreårige analogisk.
Vergemålsloven sier nemlig at mindreårige ikke plikter ikke å erstatte det vedkommende har mottatt gjennom ugyldige avtaler, «utover det som er kommet ham eller henne til nytte». I dette tilfellet er det på det rene at pengene er tapt. Tingretten skriver:
«Utgangspunktet ved ugyldighet er at ytelsene skal restitueres, altså at partene plikter å levere tilbake det de har mottatt. Formålet er å gjenopprette den formuesstilling partene ville ha hatt dersom avtalen ikke var blitt inngått.
I vår sak vil dette utgangspunktet innebære at A, til tross for ugyldigheten, i utgangspunktet må tilbakebetale hele lånebeløpet. Ugyldigheten vil da i praksis i hovedsak få betydning for plikten til å betale renter. Saksøker har på denne bakgrunn anført at et slikt resultat ikke gir den sinnslidende et tilstrekkelig vern, og at prinsippet i vergemålsloven § 15 må anvendes analogisk.»
– Hensynet til rimelighet
Den saksøkte banken, Instabank, er åpenbart ikke tilhengere av en slik tolkning. Den anførte i retten for det første at avtalen ikke var ugyldig i det hele tatt, ettersom «erotomanien» først ble konstatert i ettertid. Og for det andre mener banken at det ikke er grunnlag for noen analogisk anvendelse av regelen for mindreårige. Tingretten er imidlertid enig med kvinnen, og skriver:
«Dersom A skulle tilbakebetale hele lånebeløpet ville hun i det vesentlige bli stilt som om avtalen var gyldig, med unntak av plikten til å betale renter. Resultatet ville i praksis være at den beskyttelsen som ligger i ugyldighetsregelen i stor grad bortfaller.
Retten er oppmerksom på at dette innebærer at banken vil lide et tap, selv om den etter bevisførselen må anses å ha vært i aktsom god tro ved avtaleinngåelsen. Retten finner likevel at hensynet til rimelighet taler for denne løsningen. Retten finner det relevant å vise til at de lokale bankene A først henvendte seg til, avslo hennes lånesøknader. Låneopptaket ble først mulig gjennom en digital søknadsprosess uten personlig kontakt mellom låntaker og långiver. Denne organiseringen av virksomheten er, som banken har fremhevet, både lovlig og vanlig. En slik modell innebærer likevel økonomiske besparelser for banken og gir antageligvis også tilgang til et større kundemarked. Samtidig gir det långiver i mindre grad enn ved fysisk kundekontakt mulighet til å oppdage forhold som kan gi grunn til å stille spørsmål ved søkerens forutsetninger for å inngå avtalen. Etter rettens syn tilsier dette at banken er nærmere til å bære det tapet som kan oppstå i de sjeldne tilfellene hvor det foreligger mangler ved låntakers evne til å forplikte seg.»
– Vi er mottatt dommen og skal nå gå gjennom den med banken og sammen vurdere om den bør ankes eller ikke.
Det sier advokat Ørjan Miri Haukaas fra DLA Piper, som har representert kreditoren Instabank. Instabank lånte kvinnen 537.000 kroner, hvorav 350.000 var refinansiering av hennes eksisterende boliglån. Et av kvinnens argumenter for at banken måtte ta ansvaret, var at Instabank tilsynelatende ikke reagerte på at kvinnen ønsket å «refinansiere» sitt nesten nedbetalte boliglån med et dyrere lån i Instabank.
De to andre lånene var på 300.000 kroner og 180.000 kroner fra henholdsvis Ikano bank og Noba bank. Disse har ikke vært en del av tvisten i Oslo tingrett.
