I tillegg til krav om ugyldighet av en endringsoppsigelse, har arbeidstakeren fremmet krav for tingretten om fastsettelsesdom for at arbeidsgiverens handlingsmåte utgjør utilbørlig atferd, i strid med arbeidsmiljøloven § 4-3. Dette for å utløse en lovpålagt aktivitetsplikt fra arbeidsgiver om å innføre tiltak, og nye tilfeller av utilbørlig atferd.

Dette sa tingretten nei til, under henvisning til at et slikt krav ikke er et rettskrav i tvistelovens forstand, med mindre det også kreves erstatning. Arbeidstakeren anket, og anførte at det ikke er holdbart når tingretten trekker slutninger ut fra at det ikke er funnet eksempler i rettspraksis på at det er gitt dom for at arbeidsgiver har opptrådt utilbørlig, uten at det også er fremmet krav om erstatning.

Annonse

Legal Counsel / Juridisk Rådgiver

Vant frem

Dette er Eidsivating lagmannsrett enig i. I en kjennelse som ble avsagt i juni, gis kvinnen tillatelse til å fremme saken. Lagmannsretten skriver:

«Med henvisning til Skoghøy uttaler Høyesterett i HR -2008-484-A avsnitt 53 at også dom for at noe er «ulovlig», «rettsstridig» eller lignende, normalt har rettsfølger, fordi det derved vil være slått fast at handlingen må opphøre, og om den har opphørt, at den ikke kan fortsette. Dersom det er usikkert hva rettsvirkningene av en rettslig karakteristikk vil være, vil det kunne tale mot at søksmålet anses for å angå et rettsforhold.

En dom i samsvar med A sin påstand, vil slik lagmannsretten vurderer det ha den virkning at den utilbørlige opptreden ikke kan fortsette. Det er derfor ikke usikkert hva rettsvirkningene er. Det foreligger dermed et rettskrav.

Lagmannsretten kan etter dette dermed ikke se at spørsmålet om en arbeidstaker har vært utsatt for utilbørlig adferd, kun kan bli behandlet i forbindelse med erstatningskrav, slik som anført av (virksomheten).»

Utløser plikt

Retten mener videre at dersom kvinnen vinner frem med saken, så vil arbeidsgiver ha en lovpålagt aktivitetsplikt til å innføre tiltak, slik arbeidstakeren hevdet.

«Aktivitetsplikten utløses av kravene til arbeidsmiljø og arbeidsgiverens ansvar for å etterleve disse, jf. arbeidsmiljøloven § 2-1. Etter lagmannsrettens syn har A et reelt behov for å få kravet avgjort overfor (virksomheten)», skriver lagmannsretten i kjennelsen, som du finner her.