Det er ikke bare i Norge det rulles ut elektroniske dokumentløsninger i domstolene. I går kunngjorde EMD en dom der Latvia bli felt fordi domstolene ikke sikret at parten i en sivil sak fikk med seg tilsvaret som var blitt lastet opp fra den andre partens prosessfullmektig.

Saken har utspring i en omsorgstvist, som ble behandlet i Nedre Romerike tingrett på Lillestrøm i 2017. Bakgrunnen var samlivsbruddet mellom en latvisk kvinne og en norsk mann bosatt i Rælingen, utenfor Oslo. Kvinnen hadde, uten tillatelse, tatt med seg deres felles barn, og flyttet hjem til Latvia. Nedre Romerike tingrett avsa en midlertidig forføyning som ga omsorgen til barnefaren, og faren reiste sak i Latvia om å få overført barnet til seg. Dette etter Haag-konvensjonens regler om barnebortføring.

Sparket advokaten

Og det er her EMD mener Latvia ender med å krenke EMK artikkel 6, om retten til kontradiksjon. Moren hadde nemlig hyret to prosessfullmektiger til å håndtere saken i Latviske domstoler, men sparket dem begge etter å ha tapt i første instans. Under ankeforhandlingene var hun dermed selvprosederende. Dette var det imidlertid ingen som sa fra til domstolen om så da det trillet inn anførsler fra Norge i den elektroniske «aktørportalen» i Latvia, var det ingen som fikk med seg at epostvarslene aldri nådde frem til moren – kun til hennes eks-advokat.

EMD mener domstolen ikke automatisk kunne legge til grunn at en saksøker fortsatt hadde en prosessfullmektig i ankesaken, selv om hun hadde hatt det i første instans.

EMD skriver:

«The Court further observes that (...) the representatives of both parties received notifications about new documents uploaded to the judicial system of electronic services (...). Accordingly, (barnefarens) representative was notified of the applicant’s ancillary complaint and about her additional submissions providing him with a possibility to prepare a reply (...). In contrast, the system notifications about (barnefarens) submissions were sent to (advokaten), who was no longer authorised to represent the applicant. Accordingly, the applicant, who herself had no access to the judicial system of electronic services, received no information about (barnefarens) submissions of 17 October 2017 and had no opportunity to respond to his arguments.

(...)

Thus, while the applicant did not comply with the requirement to notify the court of the withdrawal of her authorisation, the Riga Regional Court corresponded with her instead of the lawyer, as required by domestic law, and it did not verify whether an order authorising representation in the appeal proceedings had been issued. As a consequence, the applicant received no information about (barnefarens) submissions and was thereby placed at a disadvantage vis-à-vis her opponent.»

– Ikke upraktisk

Leder for Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift, Simonsen Vogt Wiig-partner Christian Reusch, mener problemstillingen er noe man bør tenke på også i det norske systemet.

– Kontradiksjon er noe EMD legger stor vekt på. Walston-saken og annen praksis viser at når klageren ikke har hatt anledning til å imøtegå noe motparten har kommet med, så skal det ikke så mye til før EMD konstaterer krenkelse av EMK artikkel 6. Nå er det vanskelig å si om akkurat denne situasjonen er noe som kunne oppstått i den tekniske løsningen som ligger til grunn for aktørportalen, men det at en part bytter prosessfullmektig, eller blir selvprosederende, er jo ikke upraktisk. Så dette er absolutt noe de som håndterer dette systemet må være oppmerksom på, sier Reusch.

Hele dommen ser du her