Likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd : Lovutkastet er for svakt

Barne- og familiedepartementet har nå sendt et lovforslag på høring, som blant annet skal motvirke at barn vokser opp med lite eller ingen kontakt med en samværsforelder på grunn av at barnet vegrer seg mot samvær. I praksis er det oftest fedre som rammes av samværsvegring eller samværssabotasje. Det er for mange barn som vokser opp uten kontakt med far, der en slik kontakt kunne ha vært bra for barnets utvikling. Lovforslaget skal fremme «likestilt foreldreskap», og «bygger på prinsippet om at begge foreldre i utgangspunktet er likeverdige omsorgspersoner for barnet» etter samlivsbrudd. Det er positivt at departementet vil fremme lovforslag, men høringsnotatet går ikke langt nok, og er lite praktisk rettet. 

I noen tilfeller er ikke samvær til barnets beste, for eksempel fordi barnet har vært utsatt for vold eller annen omsorgssvikt hos en forelder. Der samværshindring ikke skyldes forhold ved samværsforelderen, derimot, er samværshindring et alvorlig problem for de barn og foreldre, som oftest fedre, som rammes. Det er min erfaring som advokat i foreldretvistsaker at det dessverre er vanskelig å nå frem i rettssystemet, fordi prinsippet om status quo står så sterkt. Dette prinsippet innebærer at det skal svært mye til for å flytte et barn fra en forelder til den andre, selv om konsekvensen i verste fall blir at barnet vokser opp uten kontakt med far.

Man må tørre å snakke om at samværsvegring kan skyldes at barnet speiler hovedomsorgspersonens negative holdning til den andre forelderen. Noen ganger kan samværsvegring skyldes at hovedomsorgspersonen saboterer samværsretten, f eks ved å manipulere barnet til å få et skremmebilde av faren. Dette er psykisk mishandling med stort skadepotensiale for barnet. Den samværsforelderen som rammes, påføres store psykiske belastninger. Samværsforelderen får ofte lite støtte i hjelpeapparatet i slike tilfeller, og risikerer å møte liten forståelse i rettsapparatet. 

Jeg vil her komme med noen innspill som kanskje kunne motvirke bortfall av kontakt mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd.

Status quo

Hensynet til status quo står for sterkt i foreldretvistsakene. Selv ved sabotering av samvær, kan retten mene at det blir for inngripende å flytte barnet til den andre forelderen. Barneloven bør endres slik at hensynet til status quo ikke skal gå foran andre hensyn i disse sakene. Man kunne f eks få inn i barneloven at best mulig samlet foreldrekontakt skal veie tyngre eller like tungt som hensynet til status quo.

Sabotasje

Ved samværsvegring eller samværssabotasje, kan det være behov for å få bistand av en profesjonell til å igangsette samvær. I dag må begge foreldre samtykke for at en slik fagperson skal engasjeres. Da er det enkelt for hovedomsorgspersonen å nekte – det burde det ikke være anledning til. Man kan også vurdere å pålegge barneverntjenesten å bistå ved samværsvegring. I praksis kan det være vanskelig å få hjelp av barneverntjenesten, da barneverntjenesten ofte ikke vil bistå, under henvisning til at det dreier seg om en foreldrekonflikt.

Mekling

Retten bør kunne pålegge partene å møte til høykonfliktsmekling mellom foreldre ved familievernkontoret. Flere familievernkontor har god erfaring med å mekle mellom foreldre i vanskelige saker.

Besøksforbud

Praksis rundt ileggelse av besøksforbud mot en forelder, overfor sitt eget barn, ivaretar ikke barnets og samværsforelderens rettssikkerhet godt nok. I noen saker er det nødvendig å beskytte et barn gjennom et besøksforbud. Men i for mange saker ilegges besøksforbud uten at faktum er tilstrekkelig klarlagt, og uten at hensynet til barnets beste er vurdert. Som advokat møter jeg noen saker der en part har utnyttet muligheten til å få utstedt besøksforbud, til å ramme den andre forelderen og etablere et brudd i kontakten med barnet. Et brudd kan potensielt være skadelig for barnet. Etter mitt syn er politiets praksis ved utstedelse av besøksforbud overfor barn, ikke i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter om retten til et familieliv, og grunnloven § 104 om barnets beste. For å kunne ilegge et besøksforbud må hensynet til barnets beste vurderes grundig. Som utgangspunkt bør besøksforbudet være kortvarig.

Sakkyndige

I foreldretvistsaker for domstolene oppnevnes det ofte en sakkyndig psykolog som skal utrede saken. Det er min erfaring at de sakkyndige i liten grad har fokus på samværsvegring eller manipulasjon. Der det er aktuelt, bør det presiseres i mandatet at den sakkyndige skal ta opp temaet samværsvegring, og drøfte forslag til hvordan kontakten mellom samværsforelderen og barnet kan repareres.

Tvangsbot

Regelverket for å kreve tvangsbot ved samværshindring, er ikke et effektivt verktøy. Det er for enkelt for hovedomsorgspersonen å påstå at det er «umulig» å gjennomføre samvær – i så fall ilegges ikke tvangsbot. Her bør man vurdere å innføre en omvendt bevisbyrde, der man anser at samvær kan gjennomføres, hvis ikke hovedomsorgspersonen kan bevise at samvær er umulig. Saksbehandlingstiden for begjæringer om tvangsbot ved samværshindring må bli kortere, og den forelderen som rammes av samværssabotasje, bør i større utstrekning få tilgang til fri rettshjelp.