Den uføretrygdede kvinnen som torsdag fikk sin sak avgjort i Høyesterett, vant frem i lagmannsretten, under dissens. Høyesterett er ikke enig med lagmannsrettens flertall. Resultatet er at hun vil tape mellom 30.000 og 40.000 kroner i året.
Årsaken er at Høyesteretts dom setter beregningstidspunktet til datoen hun først ble sykmeldt, selv om denne sykmeldingen ikke skyldtes selve MS-sykdommen hun i dag er ufør av.
Mistet et års inntekt
Bakteppet er at kvinnen i 2015 ble diagnostisert med multippel sklerose. Til tross for dette fortsatte hun å jobbe frem til høsten 2016, da hun ble 100 prosent sykmeldt. I 2019 fikk hun innvilget uføretrygd.
NAV satte tidspunktet for uførhet til 1. november 2016. Konsekvensen av det er at inntektene hun hadde i 2016 ikke teller med i beregningsgrunnlaget for trygden. Kvinnen anførte at sykmeldingen den første perioden skyldtes bivirkninger av medisinen, ikke selve grunnsykdommen, og at beregningstidspunktet derfor skulle settes i påfølgende kalenderår. I så fall ville inntektene fra 2016 telle med, og gi henne høyere årlig utbetaling.
Staten anførte på sin side at det ikke var grunnlag for å skille mellom årsakene til sykmelding, om det var bivirkninger eller selve sykdommen. Både NAV eller Trygderetten var enig i dette, men i Eidsivating lagmannsrett fikk kvinnen altså medhold.
Nå slår Høyesterett fast at Trygderettens tolkning var korrekt, og at tidspunktet skal settes fra hun ble 100 prosent sykmeldt i 2016.
– Slår uheldig ut
Høyesterett legger til grunn at vurderingen av om en inntektsevne er varig nedsatt skal legges til sykmeldingstidspunktet, selv om man i utgangspunktet forventet at lidelsen ville være forbigående. Førstvoterende Are Stenvik skriver:
«Jeg er klar over at den tolkningen som jeg er kommet frem til, slår uheldig ut i noen tilfeller, slik den har gjort for A. Når uføretidspunktet for hennes del settes til sykmeldingstidspunktet i november 2016, med den konsekvens at inntekten i 2016 ikke teller med, gir beregningsgrunnlaget ikke et representativt bilde av den bortfalte inntekten. For andre personer vil det imidlertid være motsatt. Hva som er mest fordelaktig, avhenger – som jeg har vært inne på – av inntektsutviklingen og når på året inntektsevnen faller bort i hvert enkelt tilfelle. Det lar seg ikke gjøre å oppnå rimelige løsninger i alle tilfeller gjennom tolkning av folketrygdloven § 12-8. Lovgiver har her latt hensynet til klare og praktikable regler gå foran hensynet til konkret rimelighet. Det må forvaltningen og domstolene rette seg etter.»
Høyesterett mener også at det ikke er grunnlag for å oppstille noe krav om at inntektsnedsettelsen må skyldes samme sykdom som senere gir grunnlag for uføretrygd.
– Viktig avklaring
Den trygdede kvinnen har vært representert av Geir Lippestad. Han mener beregningem av uføretidspunktet har vært uklart i norsk rett frem til nå.
– Vi vant frem i lagmannsretten med vårt syn vedrørende hvilke moment som skal vektlegges når et uføre tidspunkt skal fastsettes. Høyesterett kom til motsatt konklusjon. Det er gledelig at det nå ikke lenger hersker tvil om det rettslige grunnlaget rundt et så viktig spørsmål for mange mennesker som beregning av uføretidspunktet. Dette tidspunktet har betydning for beregningen av selve uføretrygden. Høyesterett har således her kommet med en viktig avklaring på et viktig område for forvaltningen, og mange mennesker i Norge, sier Lippestad.
Høyesteretts dom finner du her.
