I Prop. 31L (2022-2023), som ble fremmet 2. desember, foreslår regjeringen at det gis lovhjemler slik at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kan følge med på og lagre informasjon fra åpne kilder. Regjeringen foreslår endringer i både politiloven og politiregisterloven. Lovforslaget baserer seg på et høringsnotat som ble sendt på høring da Monica Mæland (H) var justisminister. Det er bra at politikerne er opptatt av å gi PST de rettslige rammer som trengs for at tjenesten skal utføre sine viktige funksjoner. Etter at etter Lund-kommisjonen avga sin rapport i 1996, ble det daværende Politiets overvåkingstjeneste på mange måter vingeklippet, og bemanningen ble redusert. På grunn av terrorhendelser både utenlands og i Norge og en klarere lovregulering av tjenesten, har PST gradvis blitt styrket og fått utvikle seg til en moderne og høyst kompetent tjeneste som ivaretar svært viktige samfunnsinteresser. Den tilspissede internasjonale sikkerhetssituasjonen den senere tid vil nok også føre til at flere får forståelse for at PST bidrar til å ivareta befolkningens sikkerhet, og at tjenesten har behov for å samle informasjon for å løse sine oppgaver.

Danielsen-utvalget gikk i NOU 1998:4 inn for at registreringsreglene for overvåkingstjenesten, som det het den gang, burde være de samme som for politiet ellers, men med noen få særregler. Slik ble det ikke. I politiregisterloven av 2010 med tilhørende forskrift er det gitt en rekke begrensninger i PSTs behandling av opplysninger som ikke gjelder for det øvrige politi.

Allerede en del av PSTs oppgaver

Når PST har bedt om å få klarere hjemler for å drive etterretningsvirksomhet i form av å samle opplysninger fra åpne kilder, skyldes nok det en slags «forsiktighetskultur» i tjenesten. Innhenting av informasjon fra åpne kilder ligger innenfor den alminnelige handlefriheten, og krever ikke hjemmel i lov. Men innhenting fra åpne kilder om en bestemt person kan likevel få et slikt omfang at det kan reise spørsmål om behandlingen av opplysningene utgjør et inngrep overfor vedkommende som vil kreve hjemmel i lov. Skulle man i PST få så vidt mange opplysninger fra åpne kilder om en enkeltperson, ville det trolig være grunnlag for å opprette forebyggende sak eller iverksette etterforskning, og da har PST allerede hjemler for å gjøre det. En uttrykkelig lovfesting av at PST skal drive etterretningsvirksomhet er derfor et unødvendig tiltak for å behandle opplysninger fra åpne kilder. PST har allerede som oppgave å lage trusselvurderinger, jf. politiloven § 17 c nr. 2, og ifølge politiregisterloven § 64 tredje ledd nr. 3 kan tjenesten i den forbindelse også behandle opplysninger. At PST i arbeidet med trusselvurderinger må ha et bredt informasjonstilfang som også inkluderer åpne kilder, er selvsagt. I politiregisterforskriften § 20-2 er det dessuten uttrykkelig presisert at PST kan behandle opplysninger i forbindelse med tjenestens etterretningsvirksomhet. Det ville jo være absurd om landets sikkerhetstjeneste i sin etterretningsvirksomhet skulle være avskåret fra å samle og systematiserer åpen informasjon slik som både journalister og forskere gjør.

Den nå foreslåtte lovfesting av etterretningsvirksomheten til PST er rettslig sett unødvendig, men gjør for så vidt heller ingen skade. Lovfestingen kan gi PST den nødvendige politiske ryggdekning i en tid hvor personvernhensyn for mange tilsynelatende er viktigere enn å ivareta befolkningens sikkerhet mot terror og spionasje.

Svært uheldig for informasjonsflyten

Den interne informasjonsflyten i politiet og påtalemyndigheten er regulert i politiregisterloven. Det følger av lovens § 21 at når det foreligger et tjenestemessig behov for å få tilgang til opplysninger, kan ansatte i politiet og påtalemyndigheten få tilgang til informasjonen. Av forarbeidene til loven fremgår det at opplysninger i det alt vesentlige skulle kunne brukes fritt internt politiet og påtalemyndigheten til de formål som omfattes av politiregisterloven.

Den nylig fremlagte lovproposisjonen innebærer imidlertid begrensninger for den interne informasjonsflyten av opplysninger som er hentet fra åpent tilgjengelige informasjonskilder. Forslaget til regler om utlevering av opplysninger ble kommentert av flere tunge høringsinstanser som Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Forsvarsdepartementet, Politidirektoratet og Kripos. Disse høringsinstansene kritiserte de foreslåtte begrensningene i PSTs adgang til å utlevere opplysninger innhentet fra åpne kilder. Departementet har imidlertid ikke tatt til følge de kritiske bemerkningene. Synspunktet til de nevnte høringsinstanser er at overskuddsinformasjon om begått eller pågående kriminalitet utenfor de kriminalitetsområdene som PST har ansvar for, bør kunne deles med det øvrige politi og påtalemyndigheten, som kan iverksette ordinær eller avvergende etterforskning.  

Det er ingen grunn til å fravike politiregisterlovens hovedregel om intern informasjonsflyt i politiet og påtalemyndigheten. Som Riksadvokaten skrev i sin høringsuttalelse, har lovforslaget karakter av bevisforbud og dermed unntak fra det alminnelige utgangspunkt om fri bevisførsel. Etter min mening bør man ikke nå lovfeste en regel som innebærer at ansatte i PST skal være avskåret fra å meddele sperrede opplysninger til kolleger i det ordinære politi. PST bør kunne videreformidle innhentet åpent tilgjengelig informasjon til det ordinære politi og til påtalemyndigheten med ansvar for strafforfølgning av andre lovbrudd enn de som etterforskes av PST. Dette kan gjelde alvorlig kriminalitet, men også f.eks. forhold som rammes av bestemmelsen om hatefulle ytringer (straffeloven § 185) og bestemmelsen om trusler (straffeloven § 263). I gitte tilfeller vil PST dessuten ha en plikt å varsle det øvrige politi, jf. avvergingsplikten i straffeloven § 196. Departementet synes å mene at den plikten må vike når opplysningene er sperret.

Som Kripos treffende i sin tid formulerte det i høringsuttalelsen til forslag om ny lov om Etterretningstjenesten om de der foreslåtte begrensninger for deling av informasjon: «Dette vil stride mot den beskyttelse borgerne har krav på og i alminnelighet vil forvente, det vil være etisk vanskelig å forsvare og vil utfordre tilliten til myndighetene generelt.»

Det samme gjelder for de reglene som nå er foreslått om behandling av åpent tilgjengelig informasjon. Det er greit nok at PST er å anse som en «hemmelig tjeneste», men det må jo være grenser for hemmelighold. Forhåpentligvis vil Stortinget under behandlingen av lovforslaget ikke ensidig være opptatt av PSTs oppgaver, men se deler av de foreslåtte reglene i et litt større kriminalpolitisk perspektiv.