Professor Endre Stavang har i Rett24 reist spørsmål om Høyesteretts metodebruk i storkammerdommen fra høsten 2025 om kapitaliseringsrenten (HR-2025-2364-S). I en kommentar 8. mai skriver advokat Steinar Mageli at kritikken ikke treffer. Etter mitt syn er det snarere Magelis kommentar som bommer.
Metodisk problem
Skadeserstatningsloven § 3-9 gir hjemmel for å fastsette en kapitaliseringsrente som skal anvendes for å komme frem til «nåverdien» av fremtidige tap. Som Stavang skriver, er ikke begrepet nåverdi et «tomt juridisk skall». En alminnelig språklig forståelse av ordlyden i § 3-9 tilsier at man skal komme frem til verdien av en fremtidig inntekt. Når Høyesterett fastsetter kapitaliseringsrenten uten hensyn til risiko, oppstår det derfor, slik Stavang påpeker, en spenning mellom lovens ordlyd (nåverdi) og en rettspraksis som fastsetter renten med grunnlag i en forventning til avkastning når erstatningen reinvesteres.
Mageli forklarer hvordan kapitaliseringsrenten er fastsatt av Høyesterett med grunnlag i tilpasningsplikten. Han kommenterer imidlertid ikke det metodiske problemet som tas opp av Stavang. Mageli oppsummerer med at Høyesterett har brukt vanlig juridisk metode og skriver at det hadde vært «underlig» med en lengre begrunnelse. Etter mitt syn ville det ikke vært unaturlig om Høyesterett hadde sagt noe om hva som kan utledes av ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-9.
Det hadde heller ikke vært unaturlig om Høyesterett gikk lenger i sin drøftelse av forholdet til Grunnloven § 105. De fleste vil være enige i at en sikker inntekt har høyere verdi enn en usikker inntekt. De fleste økonomer vil også mene at bruken av en rente på 4 prosent ikke gir full erstatning når avkastningen i skogbruket er 2,5 prosent. Som Mageli påpeker, kan tilnærmingen kanskje forenes med Høyesteretts forståelse av tilpasningsplikten, men det avgjørende spørsmålet er om tilnærmingen er forenlig med Grunnloven § 105.
Over- eller underkompensasjon
Stavang peker også på et paradoks. Høyesterett legger til grunn at det ikke kan forventes at personskadelidte har forutsetninger for aktiv kapitalforvaltning, og at dette begrunner en lav standardrente (2,5 prosent). I sin begrunnelse for standardrenten i ekspropriasjonssakene (4 prosent) viser Høyesterett til at også dette avkastningsnivået kan oppnås uten aktiv forvaltning. Det påpekes at det praktisk sett er tilstrekkelig å ta kontakt med en bank eller et annet finans- eller verdipapirforetak og be om at midlene investeres med sikte på en slik gjennomsnittlig avkastning.
Som Stavang skriver, er det vanskelig å forene disse to virkelighetsbeskrivelsene. Dersom fire prosent realavkastning kan oppnås av enhver, innebærer dagens ordning en systematisk overkompensasjon av personskadelidte. Heller ikke dette spørsmålet kommenteres av advokat Mageli, som likevel avslutter med at Stavangs kritikk av Høyesterett ikke er treffende.
