«Man trenger en debatt om hva jurister skal kunne»

Denne teksten fremkommer i Nav-rapporten som en særmerknad fra professor Asbjørn Strandbakken, UiB

Denne saken har avdekket en grov, kollektiv faglig svikt hos alle involverte jurister. Jurister på alle nivå – departementet, forvaltningen, dommere, advokater og ansatte i påtalemyndigheten – har oversett betydningen av EØS-retten. Heller ikke ansatte på universitetene har i tilstrekkelig grad koblet sammen EØS-retten med øvrig norsk rett.

Det er de tre juridiske fakultet i Norge som utdanner jurister. Når en så grov faglig svikt har skjedd, og kunne vedvare over tid, er det all grunn til også å reise spørsmål om universitetenes ansvar som leverandør av undervisning og forskning.

De siste 50 årene har det skjedd markante endringer i samfunnet som også har påvirket arbeidshverdagen til jurister. Omfanget av rettskilder har økt betraktelig, det har vært en sterk rettsliggjøring av samfunnet og det har funnet sted en sterk fagspesialisering. Det har samtidig skjedd endringer i jusstudiet med vekt på andre undervisningsformer og økt bruk av digitale verktøy i så vel undervisning som kildesøk. De grunnleggende strukturer i studiet er imidlertid i liten grad endret. Utdanningen preges fortsatt av en generalisttenkning som etter dette medlemmets syn i liten grad avspeiler samfunnets behov for spesialister. Utdanningsinstitusjonene har vist liten vilje til å foreta grunnleggende reformer som på en bedre måte kan møte samfunnets behov. Dette har nok flere grunner, men det er vanskelig å komme utenom at juristers tradisjonelle konservative holdninger også er en relevant faktor.

Et annet forhold ved juristutdanningen som etter dette medlemmets syn gir grunn til refleksjon, er det totale fravær av normeringer om hvilken kompetanse ferdige jurister skal ha. Slik situasjonen er i dag, er det opp til det enkelte fakultet å definere omfang og innhold i de enkelte fag. Sentrale myndigheter som Justis- og beredskapsdepartementet eller Kunnskapsdepartementet skal selvsagt ikke definere det nærmere innholdet i fagene. Dette er en del av universitetenes faglige autonomi. Men at det stilles krav til hvilken grunnleggende kompetanse jurister skal ha etter endt studium, har ikke noe med institusjonenes autonomi å gjøre. Det er staten som finansierer utdanningen, og slik dette medlemmet ser det, bør den som bestiller og betaler ha oppfatninger om hva som skal leveres.

Om et fag studeres ved ett av de juridiske fakultet og hvilket omfang det har, vil i stor grad avhenge av om faget er representert ved sterke fagpersoner som makter å få gjennomslag for at akkurat vedkommendes fag er så sentralt at alle jurister må kunne faget. En slik utvelgelse tar ikke nødvendigvis hensyn til mer overordnede samfunnsbehov. At slike forhold gjør seg gjeldende fremgår av dette kapittelet hvor man ser at vektingen av EØS-faget varierer mye mellom de ulike lærestedene. Det er også eksempler på andre viktige fag som ikke blir prioritert ved universitetene som følge av manglende fagpersonell. Når en sterk fagperson slutter eller går av med pensjon uten at det er sikret ettervekst, vil fagets skjebne være uviss. Uten representant i fagkollegiet ved fakultetene, blir gjerne studiepoengene i det aktuelle faget fordelt mellom de sterkeste gjenværende fagpersoner.

For å sikre at jurister til enhver tid har den nødvendige kompetanse, er det etter dette medlemmets syn behov for en rammeplan for juristutdanningen. Det er ikke noe behov for en detaljert plan for alle fem årene, men noen kjernefag bør kunne identifiseres. Ut over basisfag, må institusjonene selv bestemme hvilken profil de ønsker å tilby på studiet.

I 2008 foreslo NOKUT at de juridiske fakultetene burde dele studiet i et bachelor- og et masterstudium. I konservative jusskretser har slike tanker hatt dårlig gjenklang. En deling av studiet kunne medføre at man fikk ulike fordypningsmastere. Man ville forlatt tanken om at alle jurister hadde samme kunnskap. Det man har felles, er definert i rammeplanen om kjernefag. Fordypningsmastere ville gitt mulighet til langt bedre studier i avanserte rettslige resonnement med dypere rettskildeforståelse. I sum ville den enkelte jurist hatt et høyere faglig nivå om enn på et smalere område. Har man først trent opp evnen til dypere rettskildeforståelse og evne til å utføre avanserte analyser på et område, vil dette kunne overføres til andre rettsområder.

Det er også grunn til å etterlyse økt styring av forskningen innenfor juridiske fag. At samfunnet aksepterer at man ikke har eller i svært liten grad har forskningskompetanse innenfor viktige samfunnsområder som skatterett og trygderett mv. er uforståelig. Forskning innenfor basale fag bør skje ved flere institusjoner. Dersom det kun er forskning innenfor et fag på ett sted, kan det skapes «menigheter» som i liten grad stiller seg kritisk til hverandres forskning. Først når forskningen spres på flere institusjoner oppnår man den nødvendige distanse som skal til for å vurdere forskningen tilstrekkelig kritisk. Dette gir økt mulighet for å avdekke kortslutninger eller mangler ved forskningen. En bredere anlagt forskning i juridiske basalfag ville bidratt til rettssikkerheten i samfunnet. Som det gjerne sies i Tyskland: Når professorene på universitetet er enige, er det fare for rettssikkerheten. En økt styring av forskningen vil ikke innebære noe angrep på institusjonenes autonomi. Staten som finansierer universitetet kan bestemme at vi skal ha forskningskompetanse i basale fag som trygderett, skatterett, strafferett, kontraktsrett mv. Autonomien knytter seg til at staten ikke kan definere forskningsresultatene.

Det er ikke gitt at økt statlig engasjement i den juridiske utdanningen og forskningen ville forhindret feilpraktiseringen utvalget har sett nærmere på. Men slik situasjonen er i dag, med fullstendig fravær av sentrale forventninger til hva en jurist skal kunne etter endt utdanning, er det fare for tilsvarende «juristskandaler» også i fremtiden. Man trenger en debatt om hva jurister skal kunne, hvor mye ressurser som skal legges i utdanning og forskning, og ikke minst at sentrale aktører som justisdepartementet og kunnskapsdepartementet kjenner større eierskap til sluttproduktet. Helsemyndighetenes engasjement i helseutdanningen kan være en mulig inspirasjonskilde.