Den såkalte Hurdalserklæringen sitt innhold i spørsmålet om den nylig gjennomførte domstolreformen skal reverseres, var det siste domstolene nå trengte.

Som kjent er erklæringens innhold at domstolreformen skal reverseres med mindre det er enighet mellom domstolleder, kommunene og de ansatte i tingrettene gjennom sine tillitsmenn om at den gjennomførte domstolsammenslåingen skal bestå.

Prosessen med sammenslåing av domstolene pågikk over flere år, godt ispedd det som i realiteten var pre-sammenslångsprosesser med felles ledelse for flere domstoler. Prosessene skapte stor uro internt i domstolene, posisjonering og konflikt mellom tingretter, uenighet mellom domstoladministrasjonen og domstolledere og sågar konflikt mellom kommuner.

Som en refleks av uklarheten om hvordan organiseringen skulle bli ble en stor andel av dommere konstituert i stedet for utnevnte embetsdommere i faste stillinger. Det var gjerne kortidskonstitusjoner av tre og seks måneders varighet der dommere kom og gikk med «hull» i mellom idet det aldri var slik at en ny dommer kom inn døra når den «gamle» gikk ut. I en liten domstol var det ikke uvanlig at en derfor manglet 25 prosent av dommerkapasiteten i to til tre måneder. Det er som om tretti dommere hadde gått ut døra i Oslo tingrett, og tretti nye, kanskje uerfarne, hadde kommet inn to måneder senere. Selv var jeg konstituert sorenskriver i to og et halvt år (!) i etterfølgende seksmånederskonstitusjoner.

Synkemine for arbeidsmiljøet

Prosessen var i sitt omfang og karakter som en synkemine for det som har med godt arbeidsmiljø, effektivitet og kvalitet å gjøre.

Oppi alt dette har vi også hatt en pandemi som vedvarte og satte hele landet på prøve. Ikke minst domstolene som i sin samfunnskritiske virksomhet var helt avhengig av å holde viruset unna dørene og holde driften oppe med en rekke krevende løsninger.

Til tross for klare advarsler fra den politiske opposisjonen, og blinkende varsellamper, kjørte Stortinget igjennom en sammenslåing og omorganisering av tingretter. En lukket øynene for at det forelå en svært høy grad av usikkerhet for om omorganiseringen ville overleve stortingsvalget noen måneder senere. De håpet det beste. Nå vet vi alle hvordan det gikk. 

Nå er kaoset komplett. Nå skal en på nytt ut i prosesser en ikke engang klarer å se helt hva går ut på. I den rettskretsen jeg leder, Midtre Hålogaland tingrett, er det tre rettssteder og femten kommuner. Hva menes for eksempel med enighet i kommunene? Skal det være folkeavstemning eller kanskje handsopprekning på kommunestyremøtene? Skal det væreenstemmighet eller flertall? Eller kanskje klart flertall. Hva med enighet internt hos de ansatte i domstolene? Skal det være enstemmighet? Og hvem skal organisere og finne ut av denne folke – og ansatteviljen? Er det sorenskriverne? 

Og imens skal saksbehandlere, dommere og ledere i domstolene forsøke å gjøre det vi er satt til; nemlig å få saker som er kommet inn til domstolen raskest mulig igjennom med riktigst mulig resultat. 

Det er nå et stort og akutt behov for avklaringer og arbeidsro i domstolene. Som sorenskriver har jeg verken tid eller lyst å holde på lengre med dette rotet, lobbyering, mailskriving  om uttalelser om organisering m.m. – jeg vil være dommer og leder. Jeg ønsker ikke kortidskonstituerte dommere, men dommere i faste stillinger der jeg vet hvilken ressurs jeg rår over om tre måneder.  Jeg ønsker ikke at de ansatte skal bruke tid og energi på å uroe seg for hvordan organiseringen videre vil bli. Jeg ønsker ikke at den tredje statsmakt skal være i knestående i trøstesløse langvarige prosesser tredd nedover hodene på oss.

Store fordeler

Min bønn er derfor nå at de som skal og bør bestemme i dette landet bretter opp armene og får arbeidet gjort. Jeg foreslår derfor konkret at Domstoladministrasjonen, Domstoladministrasjonens styre og Justisdepartementet tar seg en Hurdaltur og stikker hodene sammen for hvordan en skal få en ende på organiseringen av domstolene – om enn resultatet blir reversering eller opprettholdelse – og så legge dette frem for Stortinget.

For den som nå måtte lure, ønsker ikke jeg reversering til den organisering vi hadde tidligere. Den nye organiseringen har store fordeler ved at en i små domstoler blir flere å kunne spille på ved å flytte på arbeidsoppgavene både på saksbehandler – og dommersiden, og at en kan utveksle og styrke fagkompetansen. Det viktigste er at rettsstedene opprettholdes nært folket, og da mener jeg en kan leve med reformens svakheter som for eksempel at en som leder ikke klarer å være så tett på og se og motivere alle ansatte som en ønsker og burde være.  Vi må også ha med oss at ingen organisasjonsformer er perfekte. 

Poenget mitt er at vi må få en avklaring og ende på disse strukturprosessene, og det brennkvikt. Dette kan og bør ikke fortsette.