Rettssaken mot Marius Borg Høiby er avsluttet. 7 uker i retten og 70 vitner. Saken har fått enorm oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse. Saken har alle de ingredienser som skal til for å selge; kongefamilie, vold, sex og narkotika. Saken har også vist at flere influensere har funnet en ny arena hvor de kan få oppmerksomhet. Tidvis har man lurt på om det er en rettssal eller teatersal forestillingen spilles i.

Spørsmålene må stilles: Er det nødvendig og er samfunnet tjent med det? 70 vitner representerer en voldsom vitneførsel. Det tar tid og koster penger. Men blir dommen riktigere av det?

Stort sett feil

I en rettssak må selvfølgelig fornærmede og tiltalte forklare seg, og den og de som direkte har observert det som skjedde. En stor del av de som har forklart seg i saken har imidlertid en mer perifer tilknytning. De er venner av tiltalte eller en eller flere av de fornærmede, eller har en annen form for tilknytning til en eller begge sider, og de har ikke observert hendelsene direkte. Hvilken bevisverdi har slike forklaringer?

Når man fører vitner er det fordi man vil bevise noe. Det må være et bevistema, og bevistemaet må være relevant for skyldspørsmålet eller for straffereaksjonen. I tillegg må man vurdere hvilken bevisverdi vitnet har. Det er altså et spørsmål om styrken i beviset.

Media gjengir forklaringene. Det er deres oppgave. Det stilles sjeldent spørsmål om bevisenes verdi. Det skaper antagelig et inntrykk av at slike forklaringer er viktige bevis. Det er stort sett feil. Det finnes omfattende forskning om vitnepsykologi, og det finnes omfattende litteratur. Tim Brennen og Sverre Blandhold: Rettspsykologi kan anbefales. Det er ganske foruroligende lesing. En rekke feilkilder gjør at vitneforklaringer ofte er lite pålitelige. Man kan observere feil, man kan tolke feil. man kan glemme, men man kan også huske ting som ikke har skjedd, vitnet kan uttrykke seg upresist eller feil, og dommeren kan oppfatte feil.

Sakene utarter

Et kjent fenomen er solidarisering. Man holder, bevisst eller ubevisst, med den ene parten og forklaringen preges av det. Vi har alle opplevd det. Skoleeksempelet er hvor forskjellig hjemmesupportere og bortesupportere opplever samme hendelse på fotballbanen. Dagfinn Dahls undersøkelse fra 1939 er kjent: Av 13 000 passasjerer i biler som var innblandet i kollisjoner, og hvor passasjeren ikke ble skadet, var det kun 15 som klart ga uttrykk for at  egen sjåfør hadde skylden. Det er neppe tvilsomt at tilsvarende solidariseringseffekter gjør seg gjeldende for vitnene i Høiby-saken, antakelig i sterk grad.

Samfunnet er neppe tjent med denne type vitneførsel. Rettssaker bør avvikles så raskt og effektivt som mulig, og bevisførsel som ikke har verdi er bortkastet. Dessuten er det en fare for retten blir påvirket av vitneførslene, selv om forskningen tilsier at den er nesten verdiløs. Da risikerer man at dommen blir feil. Det er mange rettsskandaler hvor uriktige vitneforklaringer ligger i bunnen.

Norske dommere er tilbakeholdne med å gripe inn i bevisførselen. Det overlates stort sett til aktor og forsvarer. Det er gode grunner for denne varsomheten. Når vitneforklaringene både er perifere, og feilkildene er åpenbare, bør retten likevel gripe inn.

Samfunnet er neppe tjent med at sakene utarter, slik Høiby-saken synes å ha gjort.