Hvis staten har utsatt deg for nedverdigende behandling, finnes det i dag ingen lovhjemmel som gir deg krav på oppreisning. Det holder ikke.

Oslo tingrett avsa nylig dom i en sak om rutinemessige nakenvisitasjoner i fengsel. Domstolen fant at staten hadde brutt forbudet mot nedverdigende behandling etter Grunnloven § 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3. Dette er en av de viktigste menneskerettighetene, fordi den verner om selve menneskeverdet.

Likevel fikk ikke de tidligere innsatte noen kompensasjon, fordi det i norsk rett ikke finnes lovhjemmel for ikke-økonomisk erstatning (oppreisning) for menneskerettsbrudd. De måtte derfor nøye seg med at domstolen slo fast at menneskerettighetsbrudd hadde funnet sted. Saken er ikke rettskraftig, og vil ankes til lagmannsretten.

Menneskerettighetskrenkelser kan repareres på ulike måter. Noen ganger er det nok at et pågående brudd bringes til opphør, andre ganger er det nok å konstatere at et brudd har funnet sted. En del menneskerettighetsbrudd må også kompenseres, enten økonomisk eller på annen måte. Dette gjelder særlig de mer alvorlige forholdene, som forbudet mot nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. For innsatte som fortsatt soner, har ulovlige nakenvisitasjoner ledet til varetektsfradrag som kompensasjon.

Saksøkerne, som har sonet ferdig, får imidlertid ingenting, selv om menneskerettighetsbruddet er det samme.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i flere år oppfordret myndighetene til å utrede nettopp dette spørsmålet, og eventuelt innføre en lovhjemmel for oppreisning. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fant i en parallell tysk sak om nettopp nakenvisitasjoner at EMK artikkel 3 og artikkel 13 om et effektivt rettsmiddel var krenket, fordi klager ikke fikk oppreisning. EMD la til grunn at i slike saker krever EMK artikkel 13 normalt at det gis kompensasjon, og at unntak fra dette bare vil være i mindre alvorlige saker.

Subsidiaritetsprinsippet tilsier at norske domstoler bør tilkjenne oppreisning der lovgiver har sviktet i å innføre slike ordninger, fremfor at dette skal løses av EMD. Liknende betraktninger fremgår av Agder lagmannsretts avgjørelse av «fetterens» krav om gjenåpning av dommen der han ble dømt til erstatning for drapet på Birgitte Tengs. I dommen ble EMK artikkel 13 jf. artikkel 6 nr. 2 anvendt for å tolke vekk et eksplisitt lovvilkår om frist for å begjære gjenopptakelse, slik at erstatningsdommen ble gjenåpnet tross fristoverskridelsen. Dette, mente domstolen, var nødvendig for å ivareta kravene etter artikkel 13.

Oslo tingrett uttaler at det synes å «være behov for en oppreisningsbestemmelse i norsk rett for menneskerettighetsbrudd. Dette vil gi klargjøring av vilkår og omfang av erstatningsansvaret, fremfor at dette eventuelt må avgjøres etter uklare føringer i rettspraksis (...)». Dette er NIM i utgangspunktet enig i.

NIM mener at dette spørsmålet burde ha vært utredet for lengst. Dette er gjort på en grundig måte blant annet i Sverige, og de har innført en slik hjemmel. Vi mener det er nødvendig også i Norge. Allerede i 2019 varslet vi Justis- og beredskapsdepartementet om at det ville være uheldig om domstolene, eller i ytterste konsekvens EMD, må avklare dette. Vi gjentok oppfordringen i 2022. En hjemmel i skadeserstatningsloven ville ha avklart den internrettslige situasjonen. Samtidig mener NIM at domstolen kan tilkjenne oppreisning uten en uttrykkelig internrettslig lovhjemmel, fordi Stortinget allerede har vedtatt retten til et effektivt rettsmiddel gjennom menneskerettsloven. Konsekvensen av dette bør være at domstolene har kompetanse til å tilkjenne oppreisning direkte i medhold av artikkel 13, der dette følger av EMK, ikke ulikt domstolens tilnærming til foreldelsesfristen i saken til «fetteren».

Staten anførte i rettssaken at de eksisterende ordningene i norsk rett tilfredsstiller konvensjonens krav til et effektivt rettsmiddel. NIM mener denne saken er et eksempel på at dette ikke stemmer. Tingrettens tilnærming bryter også med subsidiaritetsprinsippet, fordi saken må føres helt til Strasbourg for at de tidligere innsatte skal få reparert krenkelsen gjennom oppreisning. Dette vil antakelig bli et spørsmål for ankebehandlingen av saken.

Det haster med å utrede og eventuelt innføre en hjemmel for oppreisning ved menneskerettighetsbrudd. Krenkelser av artikkel 3 bør ikke skje, i en rettstat som den norske. Derfor er det ekstra viktig for å bevare tilliten, at når det først skjer, så ryddes det opp gjennom ivaretakelse av menneskerettslige forpliktelser til å reparere menneskerettskrenkelser.