– Dette er et godt eksempel på hvordan Høyesterett kan drive rettsavklaring også i det advokater har sett på som faktumsaker, sier Henning Harborg, som representerte de saksøkte tyskerne i tvisten Høyesterett avgjorde fredag.
Motpartens prosessfullmektig, Asbjørn Rasmussen fra Haavind, mener på sin side at at dommen Høyesterett avsa fredag er en innstramning av lojalitetsplikten. Men først – forhistorien: Porsgrunn-bedriften Isola AS havnet i 2022 i konflikt med sin mangeårige samarbeidspartner Dural i Tyskland.
Isola produserer en type matter som brukes under gulvfliser for å hindre sprekker, og hadde i årevis levert slike til Dural. Dural videresolgte deretter mattene under sitt eget merkenavn. Problemet oppsto da det tyske selskapet, i hemmelighet, tok med seg det norske produktet til en fabrikk i Italia, og ba dem lage en billigere kopi.
Dårlig stemning
Med den nye billigkopien på plass, gikk tyskerne så tilbake til Isola i Norge og krevde lavere pris på originalen. Etter dette ble samarbeidsklimaet svært dårlig, før Isola til slutt hevet hele avtalen. Nordmennene utviklet i stedet en helt ny matte, og inngikk avtaler med tyskernes europeiske konkurrenter.
Da gikk tyskerne til erstatningssak for urettmessig heving, og slik havnet tvisten i Høyesterett.
Telemark tingrett kom i forfjor til at Isola hadde rett til å heve avtalen med Dural, blant annet ut fra en generell vurdering av lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Agder lagmannsrett var ikke enig, og kom til motsatt resultat.
Dette anket Isola, som overfor Høyesterett anførte at tyskerne, for å presse prisen, hadde «utnyttet Isolas langvarige tillit» ved at de «i hemmelighet gikk bak ryggen på Isola og fikk TeMa til å utvikle et kopiprodukt som skulle konkurrere med Isolas matte». Og videre:
«I tillegg utnyttet Dural goodwillen til Isolas matte, ved å selge den kvalitetsmessig dårligere kopien i markedet under samme varemerke som Isolas matte. De samlete handlingene overrumplet Isola, var i strid med avtalens overordnete formål og fremmet utelukkende Durals egeninteresse på bekostning av Isolas interesser. Samlet strider dette mot de kravene til lojal ivaretakelse av medkontrahentens interesser som dette avtaleforholdet gir grunnlag for å oppstille.»
Tyskerne fremhevet på sin side at de aldri hadde avtalt kun å kjøpe matter fra nordmennene, og at matten heller ikke var immaterialrettslig beskyttet.
Ikke avtalt
Høyesterett svarer at den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold kan pålegge en part å «ivareta den andre partens interesser, selv om dette skulle gå på bekostning av egne interesser». Men «i mer profesjonelle avtaleforhold må det forventes at partene selv identifiserer og avtalefester de sentrale rettighetene og pliktene som skal gjelde dem imellom».
I denne konkrete saken legger Høyesterett deretter avgjørende vekt på at avtalen selskapene imellom «klart må forstås slik at Dural ikke har noen plikt» til kun å kjøpe matter av nordmennene. Førstvoterende Ingvald Falch skriver videre:
«I forlengelsen av dette mener jeg at det heller ikke kan anses som et brudd på lojalitetsplikten at Dural oversendte Isolas matte til TeMa med forespørsel om kopiering. Isolas matte var tilgjengelig for enhver i markedet, og den var verken patentert eller på annen måte beskyttet av Isolas immaterielle rettigheter. Forsøk på kopiering måtte Isola derfor være forberedt på.»
Dyrt resultat
– Både i den generelle redegjørelsen for lojalitetsplikten og gjennom den konkrete vurderingen rydder Høyesterett godt opp i en materie som jeg gjetter har fremstått ganske diffus for flere enn meg. Jeg tror lojalitetsplikten blir lettere å anvende fremover etter disse avklaringene, sier Henning Harborg fra Thomessen.
Resultatet i Høyesterett innebærer at Porsgrunn-firmaet må erstatte kostnadene hevingen har påført deres eks-partner i Tyskland, som lagmannsretten beregnet til 36 millioner kroner. I tillegg kommer motpartens sakskostnader for tre instanser, som er på rundt 8 millioner kroner. På toppen kommer deres egne sakskostnader, som for kun første instans var på 4 millioner kroner. Hvor mange millioner de må betale for ankerundene, er ikke oppgitt.
Telemarkingene har vært representert av Rasmus Asbjørnsen fra Haavind.
– Med denne dommen må vi konstatere at det skal svært mye til for å etablere brudd på lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Jeg opplever dommen som en innstramning av lojalitetspliktens rekkevidde både som tolkningsfaktor og selvstendig rettsgrunnlag slik den er beskrevet i rettspraksis. Samtidig er dommen nokså konkret og gir dermed begrenset veiledning til domstolene ved anvendelsen av lojalitetsplikten som Høyesterett – tross alt – mener eksisterer, sier Asbjørnsen.
Dommen ligger her.
