Saken gjelder tolkning av den generelle morselskapsgarantien som kreves av olje- og gasselskapene som har eierandeler på norsk sokkel for petroleumsvirksomhet. Saken er prinsipielt interessant siden den også drøfter sider ved morselskapsgarantien som kan ha interesse for alle aktører innen petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.
Det konkrete spørsmålet i denne saken er om statens tilbakesøkingskrav for urettmessig utbetalt leterefusjon til et oljeselskap, Skeie Energy AS, kan kreves dekket av oljeselskapets morselskap, Skeie Technology AS, etter garantien. 

Bakgrunnen for saken er at Skeie Energy inngikk avtaler om kjøp av seismikk for flere hundre millioner kroner som selskapet fikk utbetalt leterefusjon for fra staten. Skattemyndighetene konkluderte senere med at leterefusjonen var uberettiget siden kostnadene ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til letevirksomheten i selskapet. Det hører også med til historien at flere av de involverte i transaksjonene er straffeforfulgt som følge av forholdene.

I Oslo tingrett tapte staten. Tingretten konkluderte med tilbakesøkingskravet falt utenfor morselskapsgarantiens virkeområde.

Borgarting kom imidlertid til motsatt konklusjon, og dommen inneholder flere interessante uttalelser om morselskapsgarantien og dens virkeområde.

For det første uttaler lagmannsretten at ordlyden i garantien er meget vid, og at dette må ses i lys av at garantien er utformet med sikte på å gjelde for fremtidige forpliktelser over en lang rekke år. Det måtte forventes at rammelovgivningen for petroleumsvirksomheten kunne endre seg gjennom garantiperioden samtidig som driftsformer, risikopotensiale mv. nødvendigvis vil variere.

For det andre konkluderer lagmannsretten med at garantiens ordlyd ikke kan forstås slik at det kun er lisenspliktig virksomhet som omfattes av sikkerhetsstillelsen. Retten viser til at garantien gjelder for «selskapets virksomhet ved undersøkelse og utvinning av undersjøiske naturforekomster…». En objektiv språklig forståelse er at all petroleumsvirksomhet som utføres av datterselskapet, slik denne virksomhet er definert i petroleumsloven, omfattes av garantien. 

For det tredje viser retten til at garantien gjelder for arbeid «i forbindelse med» selskapets petroleumsvirksomhet. Etter ordlyden er følgelig garantien ikke begrenset til krav som er oppstått direkte som ledd kjernevirksomheten etter petroleumsloven. Dette gjelder også i tilfeller hvor datterselskapet misbruker leterefusjonsordningen slik at det i etterkant kan anføres at man da er utenfor selskapets virksomhet. Et slikt resultat vil etter rettens oppfatning fremstå som sterkt urimelig.

For det fjerde konkluderer Borgarting med at den aktuelle delen av garantien ikke er begrenset til datterselskapets kontraktsforpliktelser. Borgarting finner at garantien også omfatter forpliktelsene datterselskapet har etter det regulatoriske rammeverket for petroleumsvirksomheten. Tilbakesøkingskrav for urettmessig utbetalt leterefusjon var dermed omfattet.

Avslutningsvis kan det merkes at lagmannsretten unnlot å ta stilling til hvilken betydning som skulle tillegges uttalelser i morselskapsgarantiens forarbeider om at "skattekrav" ikke var omfattet. Lagmannsretten kom til at tilbakesøkingskravet ikke kunne regnes som et skattekrav, slik at uttalelsenes betydning ikke kom på spissen. 

Dommen fra Borgarting er ikke rettskraftig, og det er varslet at saken vil bli anket inn for Høyesterett.