Klagerne i saken, som ifølge The Guardian ble levert til EMD i begynnelsen av september, er fire personer fra Portugal, som de siste årene har opplevd en rekke dødsfall som følge av branner og rekordhøy varme. Klagerne er representert av et britisk advokatfirma, samt den irske juridiske aktivistorganisasjonen Global Legal Action Network.
Den portugisiske klagen er rett mot alle de 27 EU-landene, samt Storbritannia, Norge, Sveits, Tyrkia, Russland og Ukraina. EFTA-statene Island og Liechtenstein slipper med andre ord unna anklagen om krenkelse av EMK artikkel 2, retten til liv.
Vanskelig hinder
Det er over de senere årene blitt reist en rekke klimasøksmål rundt om i verden, ikke minst i Norge, der klimasøksmålet fra Greenpeace med flere skal behandles i plenum nå i november. Det mest vellykkede søksmålet så langt har vært den såkalte Urgenda-saken i Nederland, der nederlandsk Høyesterett kom til at staten var rettslig forpliktet til å kutte utslipp, blant annet under henvisning til EMK artikkel 2. Også EU-domstolen har et verserende klimasøksmål.
Menneskerettsdomstolen har imidlertid foreløpig ikke hatt noen saker som dette på sitt bord. Og om de vil få det nå som følge av denne klagen, er ikke åpenbart. EMD har som grunnregel at man ikke kan klage til Menneskerettsdomstolen før man har uttømt nasjonale rettsmidler, og det har disse klagerne ikke gjort. De har gått rett til Strasbourg, og ber om unntak fra regelen fordi de mener det vil være urimelig å kreve at det gjennomføres fulle rettsprosesser i alle de 33 landene.
Tviler på medhold
Danske Ole W. Pedersen er professor i miljørett ved juridisk fakultet i Newcastle, og han analyserte sist uke søksmålet i en artikkel publisert på European Journal of International Law. Der skriver han at det «bare var et spørsmål om tid» før også EMD fikk en sak som dette i fanget. Han mener den nederlandske Urgenda-dommen er et signal om at EMK potensielt kan anvendes på klimaspørsmål, men er tvilende til at klagerne vil lykkes i dette tilfellet.
– EMD har over de siste 30 år levert en hel rekke avgjørelser som viser at klimaspørsmål er relevante for menneskerettighetskonvensjonen, og at statene vil kunne være forpliktet til å etablere rettslige rammeverk, stilt overfor konkrete miljøtrusler, sier Pedersen.
Den foreliggende saken er imidlertid ikke et veldig godt eksempel etter Pedersens syn, og han tror ikke klagerne vil komme særlig langt.
– For det første vil det bli vanskelig rent prosessuelt, med hensyn til manglende uttømming av nasjonale rettsmidler. EMD kaster normalt gladelig ut klager dersom det er prosessuelle problemer, de har mer enn nok saker å håndtere allerede. Men i tillegg til det prosessuelle, har EMD lite tradisjon for å gå inn og overprøve konkrete vurderinger i saker som dette, retten opererer mer som et overvåkningsorgan, som prøver holdbarheten i nasjonalstatens rettslige rammeverk. Den såkalte margin of appreciation er ganske vid på dette feltet.
Han tror veien videre for juridiske klimaaktivister primært vil ligge i de nasjonale domstolene.
– Det er ingen tvil om EMK er relevant i klimaspørsmål, men jeg tror løsning ligger i nasjonal rett, slik vi så i den nederlandske saken. Kanskje har vi denne samtalen på nytt om to år, når det har vist seg at jeg tok feil, men magefølelsen min sier at denne saken ikke vil føre frem, sier Pedersen.
