.png.jpeg?quality=85)
Kommunepolitikernes kamp mot ulovlige tiltak i strandsonen har vært en betent juridisk og politisk sak i mange år. Bergen kommune er én av mange kommuner som har lagt store ressurser i å kartlegge og følge opp inngrep som opp gjennom tiårene er gjort på private tomter.
Målet er å beskytte natur og fri ferdsel.
Gjennomgangen Bergen kommune gjorde, fant potensielt ulovlige forhold på rundt halvparten av 2800 undersøkte eiendommer. Én av disse rundt 1400 sakene er siden blitt en prinsippsak, som kan få stor betydning for en lang rekke tilsvarende kartlegginger langs norskekysten, både på Vestlandet, Sørlandet og i Oslofjorden.
Mange gamle saker
Prinsippsaken, som starter i Høyesterett på tirsdag, handler om en 74 kvm stor brygge fra 70-tallet. Kommunen mener den skulle vært byggemeldt, og derfor er satt opp ulovlig. Nåværende eier, som kjøpte eiendommen tidlig på 2000-tallet, har fått pålegg om riving og varsel om tvangsmulkt. Eieren bestrider vedtaket, og vant i april i år frem i Gulating lagmannsrett.
Staten har anket til Høyesterett, og kjernen i striden er nå hva som ligger i begrepet «varig konstruksjon». Dette var nemlig ordlyden i byggeloven som gjaldt mellom 1965 til 1986.
Dette var to tiår der det ble gjort enormt mange inngrep i strandsonen. Og alle «varige konstruksjoner» skulle vært byggemeldt.
Ordlyden
Bryggen i den aktuelle saken er 74 kvm stor, hviler på 11 betongpåler festet i grunnfjell, og har stått der minst siden 1978. Mange vil kanskje mene at snaut 50 år på betong virker temmelig varig konstruert, men bryggeeieren – og Gulating lagmannsrett – mener ikke det.
Begrunnelsen er at den daværende byggeloven ramset opp en rekke eksempler på «varige konstruksjoner». Disse eksemplene var «kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg, andre varige konstruksjoner og anlegg og masseuttak ut over husbehov» som eksempler. Selve bestemmelsen kan du lese her.
Gulating lagmannsrett skrev blant annet:
«Lagmannsretten finner (..) at bruken av begrepet «kaianlegg» i opplistingen av omfattede tiltak i utgangspunktet taler mot at «andre varige konstruksjoner og anlegg» omfatter brygger. Det naturlige ville da vært å benytte ordlyden «brygge» i opplistingen, som også ville ha omfattet kaianlegg.»
Gulating mente at når loven ikke bruker ordet brygge i opplistingen, så kan det «være naturlig å legge til grunn at lovgiver har tatt stilling til at den nedre grense for meldeplikt i kategorien brygger/kaier går ved "kaianlegg"».
Sluttinnleggene
Staten er ikke enig i Gulatings resonnement, og mener man ikke kan se på opplistingen av eksempler som en slags uttømmende definisjon på «varige konstruksjoner». I sitt sluttinnlegg skriver Ida Thue fra Regjeringsadvokaten:
«Selv om § 84 nr. 1 viser til noen eksempler på konstruksjoner og anlegg, er det ikke naturlig å tolke formuleringen «andre varige konstruksjoner og anlegg» som at det gjelder et krav om at konstruksjonene og anleggene må være av lignende art som de som er nevnt som eksempler. Ordlyden i § 84 nr. 1 gir ikke støtte for en slik tolkning, siden det bare er snakk om «andre varige konstruksjoner» – ikke «andre lignende varige konstruksjoner». At eksemplene i § 84 nr. 1 kun er eksempler, og ikke kan gi grunnlag for en innskrenkende fortolkning av formuleringen «andre varige konstruksjoner og anlegg», bekreftes også av forarbeidene.»
Grunneieren i saken representeres av Ingrid Sævold Moe fra Harris. Hun skriver i sitt sluttinnlegg at «selv om ordlyden "annen varig konstruksjon" isolert sett kan gi inntrykk av at alle konstruksjoner som ikke er midlertidige er omfattet, følger det blant annet av samtidens juridiske teori at begrepet "må sees i sammenheng med de eksempler som er nevnt i 1 nr. 1, slik at
de må være av en viss størrelse"».
Ulike begrunnelser
De to underinstansene kom til samme konklusjon, men på forskjellig grunnlag. Tingretten mente, i motsetning til lagmannsretten, at bryggen er en «varig konstruksjon» i lovens forstand. Slik sett var den ulovlig oppført, dersom det ikke var sendt byggemelding.
Tingretten mente imidlertid at etterretteligheten i kommunens arkiver fra 70-tallet var så svak, at man ikke kunne legge til grunn som sannsynliggjort at den daværende eieren ikke hadde sendt byggemelding. Dermed var det heller ikke sannsynliggjort at bryggen var ulovlig oppført.
Lagmannsretten trengte ikke ta stilling til sannsynligheten for at det var sendt byggemelding, ettersom den la til grunn bryggen ikke var en «varig konstruksjon», men la samtidig til:
«Lagmannsretten har ved vurderingen lagt vekt på at hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne tilsier at det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid når rettstilstanden på oppføringstidspunktet var såpass uklar, fokuset på vern av strandsonen ikke var den samme som i dag, det ikke var noen klar og entydig rettstilstand på nasjonalt nivå og de lokale myndighetene ikke anså at det forelå meldeplikt for denne typen brygger».
Gulatings dom finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
