13. mars ble landets skoler stengt, og det skulle ta 40 skoledager før alle elever var tilbake på skolebenken. Det utgjør nesten en femtedel av et skoleår. Fortsatt er skoledagene ikke helt som før. I ifølge SSB kostet dette samfunnet 1,7 milliarder kr pr skoledag. Det som ikke er regnet ut i penger, er hvilke kostnader stengte skoler hadde for samfunnets ivaretakelse av barns menneskerettigheter.
Skolen som samfunnets støtte
Skolen er landsbyen vår. Skolen realiserer barns grunnleggende rett til utdanning, som følger av Grunnloven og menneskerettighetskonvensjoner. Den retten er særlig sentral fordi utdanning er fundamentet for realiseringen av andre menneskerettigheter. For ytringsfriheten, muligheten til deltakelse i samfunn og arbeidsliv, for inntektsgivende arbeid og politisk deltakelse. Og kanskje viktigst: Skolen er trygghetsmuren vi som samfunn bygger rundt de aller viktigste folka våre, barna. Skolesystemet jevner ut forskjeller og fanger opp mange av dem som faller utenfor. Tilsynsrapporter viser at det er skole og skolehelsetjeneste som i en stor andel saker sender bekymringsmeldinger til barnevern om barn som ikke har det bra. Skolene er vår viktigste integreringsarena og en forutsetning for sosial mobilitet i samfunnet. Denne mobiliteten er sentral for den tilliten som er limet mellom oss, og en viktig medisin mot polarisering. Skolesystemer som virker, skaper håp om at livene til våre barn kan bli bedre enn våre egne. Etter å ha bodd et år i USA satt jeg igjen med at det som er aller mest galt med Amerika, er skolesystemet. Fordi sjansene dine for å lykkes her i verden, avgjøres så tidlig - gjennom foreldrenes inntekter og skolevalg på vegne av sine barn. Den amerikanske drømmen lever egentlig best i land som Norge, hvor en god offentlig skole gjør at alle i hvert fall får en sjanse. På helt ulike vilkår selvsagt, men likevel.
Denne våren har fungert som en effektiv påminnelse om hvilke grunnleggende menneskerettigheter norske skoler sikrer, hver eneste dag. Ofte skjønner man ikke hvor bra noe er, før det er borte.
Menneskerettslig balansekunst
Pandemihåndtering er en krevende menneskerettslig balansekunst. Inngrep i menneskerettigheter må være forholdsmessige og nødvendige og ikke gripe mer inn enn det som trengs. Når menneskerettigheter kolliderer, som statens plikt til å bekjempe pandemier på den ene siden, mot både retten til utdanning og statens plikt til å beskytte sårbare barn på den andre, må det det gis begrunnelser som viser tydelig at det er foretatt menneskerettslige vurderinger, og synliggjøres hva som er lagt i de ulike vektskålene. I en krise må tiltak gjennomføres i ekspressfart – på én dag var hele nasjonen forandret gjennom de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid. Det er svært krevende for en stat å fatte slike beslutninger og foreta så komplekse avveininger. Men i likhet med barneombudet, savnet NIM likevel en større tydelighet på at skolestengningen hadde viktige sider til barns grunnleggende rettigheter.
Overreaksjon?
Skolene ble stengt på et tidspunkt da landet var preget av uro, usikkerhet og frykt. Mange hadde allerede tatt barna sine ut av skolen. Men snart ble det kjent at det var usikkerhet om hvilke faglige råd skolestengingen bygget på, da Folkehelseinstituttet ikke hadde anbefalt slik stengning. Etter hvert som tiden gikk, ble stadig klarere at stengningen rammet mange av barna hardt og ekspertgruppen gav råd om tidligere gjenåpning.
Skoler og lærere rundt om i landet gjorde en imponerende innsats i en svært krevende situasjon ved å gjennomføre digital undervisning og digital oppfølging av barna. Dette motvirket i vesentlig grad de negative konsekvensene av stengningen, som ellers var mange. Bildet er selvsagt sammensatt. Noen lærere rapporterer om at de kom tettere på elevene sine, og for noen elever betydde hjemmeskole fravær av mobbing. Men allerede nå er det pekt på at man på smittefaglig grunnlag antakelig ikke ville stengt ned alle skoler og barnehager igjen. Og rapporter viser at nedstengningen av skoler og ulike tjenester utvilsomt fikk store konsekvenser for de sårbare barna, på mange ulike måter.
Landskap uten kart
Debatten om tiltakene i Norge under koronakrisen vil antakelig gå lenge. Hva visste man, hva gjorde man med informasjonen man hadde og hvordan vektla man ulike interesser. Krisehåndtering handler om beslutningstagning på usikkert grunnlag, om å operere i et landskap med ukjent topografi og et kart som endrer seg hele tiden. Derfor må etterpåklokskap i hvert fall være klok. De klokeste evalueringene handler om å skaffe kunnskap som man legger inn i kunnskapsbanken for neste krisehåndtering. Derfor er den varslede evalueringen gjennom koronakommisjonen så viktig. Dette er antakelig ikke siste gang vi står i en lignende krise. Smitten vil blusse opp, og det kan komme nye virus. Neste gang vet vi mye om tyngden av det som ligger i den vektskålen som heter skole, og som vi kanskje litt ofte tar for gitt. Vår kunnskap om dette må også bygge på barnas egne erfaringer, i tråd med barnas grunnleggende rett til medvirkning i spørsmål som gjelder dem selv. Vi har nå fått bekreftet hvilket ansvar de bærer, våre skoler, lærere og helsesykepleiere. Vi har klappet for lærerne, men det er ikke nok, vi må også anerkjenne hvilke grunnleggende menneskerettigheter de sikrer hver dag. Og legge inn i kunnskapsbanken at det derfor skal svært tungtveiende grunner til før vi stenger landsbyen igjen.
