Arealinngrepene i norsk natur er nå så store at de fortrenger både dyreliv og reindrift. På toppen av dette går regjeringens miljøpolitikk ut på å sette de folkerettslige forpliktelsene som skal beskytte dyrelivet og reindriften, opp mot hverandre. Resultatet er at begge forpliktelsene svekkes. Slik politikk gagner verken reindriften eller natur og dyreliv.
Den. 5. mars fremla et ekspertutvalg oppnevnt av Klima- og miljødepartementet sin utredning «Rovviltforvaltning og samisk reindrift: Norges folkerettslige forpliktelser». Utredningen kommer som en direkte følge av Fosen-saken (HR-2021-1975-S) der Høyesterett kom til at vindkraftverk i samiske reindriftsområder var i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27. Likeledes har Bernkonvensjonens stående komité i 2024 og 2025 konstatert at Norge bryter Bernkonvensjonen i ulveforvaltningen, og oppfordret Norge til å legge om rovviltforvaltningen og respektere de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg.
Formålet med utredningen er tydelig; for at vindkraftbransjen og andre arealinngrep skal kunne fortsette å fortrenge reindriften i norsk natur, skal reindriften kunne ytterligere fortrenge de naturlig viltlevende artene i norsk natur. Det underliggende formålet med utredningen er følgelig ikke å ta vare på reindriften, men å fortrenge den til fordel for vindkraft o.l. i det lille vi har igjen av urørt norsk natur. Ordet naturkrise er ikke nevnt i utredningen.
Rovdyr som folkerettsbrudd
Utvalget konkluderer med at «[i] enkelte reinbeiteområder er tapene til rovdyr så omfattende at de gir grunn til å spørre om artikkel 27 er krenket og at rovdyrforvaltningen i disse områdene kan representere et folkerettsbrudd.»
Det er mitt syn at ekspertutvalget her tar feil av flere grunner og at det må være helt åpenbart at Norges rovviltforvaltning ikke kan være i strid med SP art. 27.
For det første er det absurd at det naturlige artsmangfoldet i Norges natur skal være rettsstridig. Det er menneskene som har forandret seg og landskapet. Bestandene av jerv og gaupe er rødlistet som sterkt truet og historisk små. Legges det likevel til grunn at Norges naturlige fauna kan være i strid med folkeretten, tar ekspertutvalget feil i både ordlydstolkning og subsumsjon.
Ordlyden i SP art. 27 gir ingen støtte for at fjerning av naturlig fauna kan hjemles i bestemmelsen. Ekspertutvalget later imidlertid til å anse eksistensen av rovvilt i norsk natur som et «inngrep», hvilket etter mitt syn ikke kan være riktig. Til støtte for sin tolkning, viser ekspertutvalget til FNs menneskerettighetskomités sak Daniel Billy m.fl. mot Australia (2022) om at Australia ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak for å beskytte urbefolkningen mot de negative virkningene av klimaendringene, og at dette var et brudd på statens positive forpliktelser etter art. 27. Tilsvarende – mener ekspertutvalget – må norske myndigheter hindre at reindriften utsettes for rovvilttap som kan true samisk kultur. Her sammenligner ekspertutvalget Norges naturlige dyreliv med forurensningen fra petroleumsindustrien. Jeg vil påstå at vårt (over-)forbruk av fossile energikilder nettopp medfører inngrep i naturen – i motsetning til det å bare la naturen få leve i fred.
Statens tiltak
I subsumsjonen unnlater videre ekspertutvalget å vektlegge alt norske myndigheter positivt gjør for å beskytte reindriftsnæringen og andre vesentlige premisser. Dette gjelder særlig:
- Den norske stat finansierer reindriftsnæringen ved produksjonstilskudd og støtteordninger. Uten denne statlige støtten kunne reintallet neppe vært så høyt som det er i dag.
- Den norske stat betaler i tillegg erstatning for rein som blir tapt til fredet rovvilt.
- Den norske stat gir økonomisk støtte til FKT (Tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader for eiere av produksjonsdyr).
- Reintallet er historisk høyt som følge av moderne hjelpemidler og omlegging til moderne driftsformer.
- Arealinngrep medfører at reinflokker blir konsentrert på mindre og avgrensede områder, hvilket kan bidra til økte rovdyrtap fordi reinen ikke har gode fluktmuligheter.
- Norske myndigheter utrydder allerede all ulv fra de samiske tamreinområdene.
- Norske myndigheter holder bestanden av bjørn, jerv og gaupe på et svært lavt nivå som medfører at artene er rødlistet som sterkt truet.
- I noen områder med høye tap ligger bestanden av jerv over bestandsmålet for regionen. Det er uklart om ekspertutvalget mener at det ikke er nok at staten har gitt tillatelse til felling, men at staten i tillegg må utføre fellingen av dyrene.
- Miljødirektoratet gir regelmessig tillatelse til ekstraordinære uttak av jerv også i yngletiden.
Undergraver vernet
I lys av helhetsbildet – der norske myndigheter investerer store ressurser for å ivareta og beskytte reindriftsnæringen – er det tilnærmet utenkelig at FNs menneskerettskomité skulle kunne komme til at Norge bryter folkeretten fordi den ikke avliver nok rovdyr. Motsatt stiller det seg for fortsatt industriutbygging i den siste inngrepsfrie natur.
Det kan være gode grunner til å gjøre endringer i norsk rovviltforvaltning, også av hensyn til reindriften, men å utlegge rovdyrene som folkerettsstridige medfører kun en utvanning av SP art. 27 og redusere dens verdi som vern av samiske rettigheter. Inngrepsfri natur er livsgrunnlaget for både reindrift og rovdyr, og det er arealinngrepene som førte til at staten krenket SP art. 27 i Fosen-saken. Istedenfor å anerkjenne det egentlige problemet og påpeke at vi ikke har mer natur å miste, retter ekspertutvalget baker (rovdyrene) for smed (arealinngrepen) på bestilling. Slik ender denne ekspertutredningen bare opp med ytterligere å undergrave vernet av både natur og reindrift.
Problemet er myndigheter som ikke tar folkeretten på alvor og derfor ikke viser noen vilje til å avstå fra fremtidige krenkelser av både SP art. 27 eller Bernkonvensjonen, men isteden leter etter måter å sno seg rundt folkeretten på.
